Del 2: Innramming

I løpet av forbausende kort tid gikk Internett fra å være tilgjengelig for kun noen få til å innta en sentral plass i samfunns-, arbeids- og privatliv for vesentlige deler av befolkningen i Norge og store deler av verden for øvrig.

Introduksjon

I den omfattende litteraturen om denne utviklingen settes Internett i sammenheng med framveksten av ‘det postindustrielle samfunnet’, ‘informasjonssamfunnet’ og ‘kunnskapssamfunnet’. Der beskrives en utvikling som har revolusjonert økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle og menneskelige forhold i et omfang som kan sammenlignes med utviklingen under den industrielle revolusjonen i tiårene før og etter 1900. Informasjonsteknologien og Internett tillegges en like sterk endringskraft som dampkraften og senere elektrisiteten hadde på den tiden.

Selv om analyser av forholdet mellom teknologi og samfunn kan ha forskjellige vurderinger av årsaksforhold, drivkrefter og utviklingstrekk, er det liten tvil om at informasjonsteknologi og Internett har vært virkningsfulle og sentrale i gjennomgripende samfunnsmessige endringer de siste par tiårene.

Denne boka skal ikke være en ny utgave av denne historien. Imidlertid vil det i enhver beretning om Internett i Norge være på sin plass å minne om minneplaketten “Birth of the Internet” som henger i Gates Computer Science Building ved School of Engineering ved Stanford University. På denne står navnet på 33 personer og 10 organisasjoner som spilte en viktig rolle på et avgjørende tidspunkt i Internetts 40-årige historie. Av de 33 personene er tre norske, – Dag Belsnes, Yngvar Lundh og Pål Spilling, og en av organisasjonene er norsk; – Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller. På 1970-tallet ga disse viktige bidrag til utviklingen av TCP/IP, den grunnleggende teknologien for det som senere skulle bli Internett, og som fortsatt er bæretjeneste i Internett – snart fire tiår senere.

Dag Belsnes fra EDB-sentret ved Universitetet i Oslo var gjesteforsker ved Stanford University. Han arbeidet i gruppa som under ledelse av Vinton Cerf spesifiserte og designet den første versjonen av TCP/IP. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) representert ved Yngvar Lundh og Pål Spilling var den ene av ti forskningsgrupper som sto sentralt i spesifikasjonen, utviklingen, testingen og implementasjonen av TCP/IP. Disse to var også drivkraften bak etableringen av den første utenlandsforbindelsen til Internetts forløper, ARPANET. Denne forbindelsen ble etablert i regi av FFI, men ble av praktiske årsaker plassert hos NORSAR på Kjeller, gikk videre til London og var operativ fra 1973. I 1976/77 ble denne forbindelsen flyttet til det satelittbaserte nettet SATNET og var en sentral del av testingen av TCP/IPs egenskaper når det gjaldt sammenkoplingen av forskjellige nett i et internett – ‘internett’ her i betydningen ‘nett av (forskjellige) nett’.

De tre nevnte er ikke alene om å være norsk og å yte vesentlige bidrag til utviklingen av tjenester og tekniske løsninger i Internett. Nettleseren Opera fra Opera Software, applikasjonsrammeverket Qt fra Trolltech, søkemotoren FAST Search and Transfer med søketjenesten AllTheWeb og andre bidrag til utviklingen av søketeknologi ved NTNU/SINTEF i Trondheim er andre viktige bidrag. Det samme gjelder tunge engasjementer i organisasjoner som WorldWide Web Consortium (W3C), Internet Engineering Task Force (IETF) og andre standardiserings- og brukerorganisasjoner. Den dagen World-Wide Web får sin “Birth of the Web”-minneplakat ett eller annet sted, vil i alle fall ett norsk navn stå på den: Håkon Wium Lie.

Sammen med tallrike andre enkeltpersoner, grupper, organisasjoner og foretak hjemmehørende i en rekke land, har disse bidratt til utviklingen av de tekniske løsninger og tjenester som har lagt og fortsatt legger grunnlaget for Internett som allestedsnærværende og allemannseie i store deler av verden.


Figur 2-1: Plaketten til ære for utviklerne av det tekniske grunnlaget for Internett, TCP/IP, henger i Gates Computer Science Building ved Stanford University

Birth of the Internet


Datanett, ARPANET og Internett

Internetts historie er tett knyttet til utviklingen av datanett generelt og spesielt ARPANET og andre datanett utviklet på oppdrag fra det amerikanske forsvarsdepartementets prosjektkontor ARPA (‘Advanced Research Projects Agency’, senere omdøpt til DARPA der D-en sto for ‘Defense’) på 1960-, 70- og 80-tallet.

Hva er Internett, egentlig?

Det er mange innfallsvinkler til en beskrivelse av hva Internett egentlig er:

  • Fysiske forbindelser som transporterer data over alt fra svært korte til ekstremt lange avstander:
    • Trådfast over koppertråd og optisk fiber
    • Trådløst over radiolinker og satelittforbindelser
  • Utstyret som sørger for at data kommer riktig fram gjennom nettene av fysiske forbindelser:
    • Svitsjer som sørger for at data kommer seg over en forbindelse
    • Rutere som sørger for at data kommer fram til riktig mottaker
  • Endesystemer som er kjører programmene som brukerne ser som tjenester i nettet:
    • E-post, Skype, Chat, IRC, Instant Messaging
    • World-Wide Web
    • Google, Yahoo, Bing og andre søketjenester
    • Wikipedia, Facebook, Twitter, LinkedIn, Torrent, YouTube, MySpace etc
  • Sluttbrukerutstyret der brukeren benytter tjenestene i Internett:
    • PC-en
    • Mobil- og smarttelefonen
    • PDA-en, GPS-en, iPod-en, spillkonsollet, nettbrettet etc

Dette utgjør ufattbare mengder utstyr og løsninger som endrer seg kontinuerlig og som ingen har den fulle og hele oversikt over. Det gir derfor liten mening å bygge en forståelig definisjon på grunnlag av dette, selv om Internett også er alt dette.

En annen tilnærming er protokollene som realiserer tjenestene og egenskapene i Internett. Med dette som utgangspunkt vil TCP/IP være et rimelig utgangspunkt for definisjonen slik FNC (Federal Networking Council) formulerte det i 1995 (i min oversetting):

Internett er et globalt informasjonssystem som:

  1. Er logisk knyttet sammen på globalt nivå i et unikt navnerom basert på Internet Protocol (IP) eller en etterfølger eller en utvidelse av denne
  2. Støtter kommunikasjon som benytter protokollsuiten Transmission Control Protocol/Internet Protocol (TCP/IP) eller en etterfølger eller utvidelse av denne og/eller kompatible protokoller
  3. Tilbyr, bruker eller gjør tilgjengelig, enten privat eller offentlig, høynivåtjenester over kommunikasjon og relatert infrastruktur beskrevet her

Heller ikke dette er særlig opplysende for andre enn de godt innvidde.

Kanskje er det enkleste å la ambisjoner om slike presise definisjoner ligge og svare som Gisle Hannemyr gjør i boka “Hva er Internett?” at “Internett er (blant annet) en global teknisk infrastruktur som kan transportere elektroniske tjenester” og så ta tak i hva dette innebærer av brukertjenester og funksjoner, hva det betyr for den enkelte, for foretak og organisasjoner og for økonomisk, sosial, kulturell og politiske utvikling.

Da ARPANET ble etablert på slutten av 1960-tallet, eksisterte det allerede forbindelser til datasentraler (som det het på den tiden) og stormaskiner (også omtalt som ‘sentralanlegg’) som betjente brukere innenfor en sektor eller i et foretak. Flyselskapenes nett for booking av flybilletter fra tidlig 1960-tall, SABRE, er et mye brukt eksempel på dette. Dette var terminalnett. Ved hjelp av telefonlinjer (oppringte eller faste linjer) ble det knyttet forbindelse mellom kundens brukerterminal og datasentralen for å legge inn data og få resultater av databehandlingen skrevet ut på terminalen.

ARPANET (og senere Internett) var en annen type nett der hensikten var å kople datamaskiner sammen i et datanett med ressursdeling som viktigste motivasjon. Til hver av disse datamaskinene kunne det være koplet flere terminaler, mens maskinene ble koplet sammen ved hjelp av telelinjer. På begynnelsen av 1970-tallet ble det bygd tilsvarende nett basert på satellittforbindelser (SATNET) og radiolinker (PRNET). ARPA finansierte med andre ord tre nett basert på tre forskjellige fysiske forbindelser, men med mange av de samme egenskapene når det gjaldt kommunikasjon og tjenester. Behovet for å kople disse ulike nettene sammen i et ‘nett av nett’ (som et ‘meta-nett’ eller ‘inter-nett’) kom derfor tidlig på dagsorden. I 1973 ble “Internetting Project”, organisert under ledelse av Vinton Cerf og hans forskningsgruppe ved Stanford University, gitt oppgaven å løse dette. Resultatet var ovenfornevnte TCP/IP.

1. januar 1983 er det beste alternativet når det gjelder å fastsette tidspunktet for Internetts opprinnelse. Fra denne dagen ble ARPANET delt i en militær del (MILNET) og en sivil del (som fortsatte med å hete ARPANET). TCP/IP ble samtidig tatt i bruk for tilkopling av maskiner og nett til ARPANET og for koplingen mellom ARPANET og andre nett i det som ble kalt ARPA Internet. Siden den gang har TCP/IP vært bæretjeneste i det vi i dag kjenner som Internett. Internett har altså en nesten 15 år lang forhistorie og en 30 år lang historie. Det var imidlertid først med åpningen av Internett for kommersiell virksomhet og lanseringen av World-Wide Web på begynnelsen av 1990-tallet at Internett virkelig kom i offentlighetens søkelys og allmennhetens interesse.

I hele denne historien har forskningsnettene og IT-miljøene (eller EDB-miljøene som det het i store deler av perioden) ved universiteter og offentlige og private forskningsinstitutter vært toneangivende. Mesteparten av tiden satt de i førersetet for den tekniske utviklingen og utviklingen av brukertjenester. Etter at Internett ble åpnet for kommersiell bruk, og alminneliggjøringen startet for vel 20år siden, har de vært en tung bruker, mens andre interessenter har tatt over mye av utviklingen av tjenester og løsninger.


Figur 2-2: [For de spesielt interesserte] Illustrasjon av testen av første versjon av TCP/IP. Datapakkene ble sendt fra University of Southern California via ARPANET til et knutepunkt i SATNET på østkysten av USA, så via satellitt til England og videre til den norske ARPANET-noden på Kjeller og tilbake til USA der pakkene gikk videre over radiolinje til en PRNET-node ved SRI, California og tilbake.

Første internettverk


Forsvarsmaktas og de akademiske IT-miljøenes rolle

I perioden fram til midten av 1980-tallet finansierte ARPA vesentlige deler av utviklingen av den teknologien og de tekniske løsningene som Internett ble bygd på. At forsvarsmakta og militærvesenet er en sentral aktør i teknologiutvikling, er ikke noe spesielt for Internett.

Den viktigste motivasjonen for ARPANET var ikke bombesikker kommunikasjon, men ressursdeling. På den tiden var datamaskiner en svært kostbar sak, i både anskaffelse og drift, samtidig som de fleste kun tid- og delvis ble utnyttet. Tanken var å kople maskinene sammen i nett slik at flere forskere kunne bruke dem og at kapasiteten ble bedre utnyttet. Av vesentlig betydning var det også at spesielt ARPAs prosjektkontor på den tiden ble ledet av personer som hadde en velutviklet forståelse av data- og kommunikasjonsteknologiens potensial og var åpne for at realiseringen av dette potensialet var avhengig av både tung grunnforskning og avansert utprøving av og eksperimentering med ny teknologi og nye tekniske løsninger.

I Internetts tilfelle begrenset forsvarsmaktas engasjement seg altså for det meste til finansiering. Arbeidet med å utvikle teknologi, tekniske løsninger og tjenester ble overlatt til IT-miljøer ved universiteter og forskningsinstitutter uten særlig inngripen eller styring fra oppdragsgiveren. På denne måten ble Internett mer et produkt av dynamikken og verdiene i akademiske forsknings- og utviklingsmiljøer og – som noen forfattere med styrke hevder – retningen ble i merkbar grad påvirket av at utviklingen i stor grad skjedde i California i en omgivelse preget av student- og ungdomsopprør, hippiebevegelse, alternativkulturer, psykedelia og nye tanker om samfunnsutviklingen.

Slik ble de akademiske miljøene sittende i førersetet i store deler av Internetts historie. Teknologien og tjenestene var forbeholdt disse miljøene fra etableringen av ARPANET i 1969 og til Internett ble åpnet for kommersiell virksomhet i årene etter 1990. Fram til det tidspunktet var det på ingen måte gitt at Internett skulle få den posisjonen som dominerende kommunikasjonsteknologi og nett det har i dag. Det er skrevet mye om forklaringen på hvorfor det gikk som det gikk. Her er det nok å slå fast at forankringen av teknologi, tekniske løsninger og tjenester i et akademisk miljø der åpenhet, kunnskapsdeling og demokratisk tilgang til teknologi sto sentralt, bidro i avgjørende grad til å gi Internett en overlegen bærekraft i forhold til konkurrende teknologier. Årsaken til at de lyktes, lå i tre forhold:

  • Det var et sterkt fokus på brukertjenester og nyttige anvendelser som preget ARPANET- og Internett-miljøet. Nettet var noe som skulle brukes, og kort tid etter etableringen av ARPANET i 1969 var generelle brukertjenester som innlogging på andre maskiner over nettet, filoverføring, elektronisk post med flere operative og tatt i bruk
  • Det var et like sterkt fokus i de samme miljøene på at nett og kommunikasjonstjenester handlet om å knytte ulike ressurser sammen – ressurser med ulik utrustning når det gjaldt maskin- og programvare – og at hensikten med denne sammenkoplingen var deling og felles bruk av tilgjengelige ressurser
  • Det var et tilsvarende sterkt fokus på enkle, fungerende løsninger

Disse tre kombinert i en åpen og inkluderende utviklingsprosess viste seg i det lange løp å ivareta og tilfredsstille brukermiljøenes behov på en god måte og gi gode tjenester og effektive tekniske løsninger.

Linje- og pakkesvitsjing

I litteraturen om Internetts historie blir det ofte påpekt at Internetts opprinnelse og tidlige utvikling var et svar på det amerikanske forsvarets behov for et kommunikasjons- og kommandosystem som kunne fungere selv om knutepunkter ble ødelagt i en eventuell krig.

Denne forklaringen henger sammen med sårbarheten i datidens telenett. Disse nettene benyttet linjesvitsjing for å sette opp forbindelsen mellom partene i kommunikasjonen. Når en samtale initieres, settes det opp en direkte linje mellom telefonen det ringes fra til telefonen det ringes til. Denne forbindelsen går via en eller flere telefonsentraler, holdes oppe under hele samtalen og koples ned først når samtalen avsluttes og røret legges på.


Figur 2-3: Linjesvitsjing i praksis i en manuelt betjent telefonsentral fra historiens formiddag.

Linjesvitsjing i praksis


I dette designet var telefonsentralen knutepunktet, og det var et svakt punkt sammen med linjene mellom de store sentralene. Var sentralen ut av drift eller linja kuttet, var det umulig å gjennomføre en samtale. Denne sårbarheten var vesentlig siden det knapt fantes reservelinjer mellom telefonsentralene eller duplisering av sentraler.

I den kalde krigens tid var dette designet også grunnlaget for forsvarsmaktas kommunikasjons- og kommandosystem. En angriper trengte ikke å slå ut mer enn et svært lite antall sentraler eller linjer før systemet var satt ut av spill. På slutten av 50-tallet fikk forskningsinstituttet Rand Corporation i oppdrag å vurdere tiltak for å redusere denne sårbarheten.

Dette arbeidet ble ledet av forskeren Paul Baran under overskriften On distributed communication. Her  la han det teoretiske grunnlaget for det som senere skulle bli kjent som pakkesvitsjing, og som dannet den tekniske løsningen i ARPANET og andre datanettverk.

Den viktige egenskapen ved Barans distribuerte kommunikasjonsnett var at det besto av mange likeverdige knutepunkter med mange forbindelser seg imellom. I simuleringer viste han at dersom antall forbindelser til hvert knutepunkt var tre eller mer, kunne nettverket fortsatt fungere selv om halvparten av knutepunktene var ute av drift.


Figur 2-4: Baran beskrev tre arketyper av nettverk. I det sentraliserte er alle nodene koplet til et knutepunkt som all trafikk gikk gjennom. I det desentraliserte er det flere knutepunkter, men bare unntaksvis mer enn én vei mellom to noder. I det distribuerte er det mange knutepunkter og mange veier mellom hvert.

Barans nettverkstyper


Da dette ble presentert for det amerikanske televerket AT&T, vendte de tommelen ned, erklærte at Paul Baran ikke viste hvordan telekommunikasjon fungerte, og gikk hjem. AT&T var datidens telemonopol i USA og drev det amerikanske forsvarets kommando- og kommunikasjonssystem. Men mens televerkene var negative, ble Barans distribuerte nett omfavnet av forskningsmiljøene innen datakommunikasjon, inkludert miljøene som noen år senere skulle bygge ARPANET. De la dette designet til grunn for byggingen av datanett. I sitt arbeid utviklet de det videre ved å dele datastrømmen i standardiserte deler. Etter at Donald Davies ved National Physics Laboratory kalte disse delene for ‘pakker’ (‘packets’)  i 1967 gikk dette begrepet inn i datakommunikasjonsmiljøets lingo.

Ved å dele datastrømmen opp i pakker la de til rette for at disse kunne følge forskjellige veier mellom knutepunktene i nettet. Med dette var det ikke lenger påkrevd å etablere en forbindelse mellom sender og mottaker før data kunne sendes ut på nettet. Pakkene ble sendt enkeltvis ut på nettet, og utstyret der hadde ansvar for å rute dem fram til riktig mottaker, mens funksjoner i endeutstyret satte pakkene sammen igjen slik at den opprinnelige datastrømmen ble gjenskapt og levert mottaker. ARPANET var det første (større) nettet som benyttet slik pakkesvitsjing.

Televerkene holdt fast ved linjesvitsjingen i mange år. Det var denne teknologien de kunne, og det var den de mente var best også for datakommunikasjon. Etter hvert innså de imidlertid fordelene med pakkesvitsjing. Telenet i USA lanserte det første kommersielle nettet som leverte pakkesvitsjete tjenester for dataoverføring i 1974. I siste halvdel av 1970-tallet ble pakkesvitsjing standardisert som X.25 i regi av CCITT, den internasjonale organisasjonen for standardisering på teleområdet. Det ble etablert nasjonale pakkesvitsjete tjenester i de fleste land, og disse ble koplet sammen og var bæretjeneste for de fleste datakommunikasjonstjenestene, inkludert forskningsnettene, helt fram til slutten av 1980-tallet.

I litteraturen er det flere som forklarer Internetts suksess med at det var en generativ teknologi. Hverken ARPANET eller Internett kom som en ferdig pakke med anvendelser knyttet til en forhåndsbestemt måte å gjøre ting på, slik for eksempel de tekniske løsningene i datidens tele- og kringkastingsnett fungerte. I stedet var Internett en teknologisk verktøykasse som ikke bare muliggjorde, men som i sin natur fremmet og tilrettela for å eksperimentere og utvikle nye anvendelser og utforske nye muligheter. I Internett var det heller ikke noen sentral instans som kontrollerte de ulike delene og styrte utviklingen av tekniske løsninger og anvendelser. Noen år senere ble filosofien som lå til grunn for utviklingen av Internett, formulert slik:

We reject kings, presidents and voting. We believe in rough consensus and running code.

Internett fulgte med andre ord en annen utviklingsvei enn det som karakteriserte innovasjon, teknologiutvikling og veien fra kunnskapsutvikling til nyttige produkter og tjenester i hundreåret før. I industrisamfunnet var det først selvdrevne oppfinnere som i sine mer eller mindre velutstyrte laboratorier sto for vesentlige deler av innovasjonen samt kunnskapen om hvordan innovasjonen kunne anvendes i produksjonen av varer og tjenester. Etter hvert inntok store foretak med egne forskningslaboratorier, produksjonsanlegg og markedsføringsavdelinger hovedrollen i teknologiutviklingen.

For Internetts vedkommende (og store deler av informasjonsteknologien for øvrig) har akademiske IT-miljøer vært i førersetet i store deler av historien. Dette gjaldt ikke bare utviklingen av teknologien og tekniske løsninger. Gjennom egen utstrakt bruk demonstrerte også de akademiske IT-miljøene (og akademia generelt) den praktiske nytteverdien av teknologien og anvendelsen av den i produkter og tjenester. Sånn sett spilte de en avgjørende rolle også i utbredelsen, ikke bare i utviklingen av Internett.

Denne fortellingen ligger i forlengelsen av dette og har de akademiske IT-miljøenes rolle i framveksten og utbredelsen av datanett og Internett i Norge som den ene røde tråden. Disse IT-miljøene omfatter:

  • UNINETT – først som utviklingsprosjekt, senere som utviklings- og driftsorganisasjonen for Forskningsnettet i Norge
  • EDB-sentrene, senere IT-sentrene, ved de fire universitetene i Norge
  • Informatikkfaglige miljøer og tunge IT-brukermiljøer ved universitetene og noen av høgskolene
  • Forskningsinstitutter som SINTEF, Televerkets forskningsinstitutt (TF), Norsk Regnesentral (NR), Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Senter for industriforskning (SI) med flere

UNINETT og universitetenes EDB-/IT-sentre har vært toneangivende i hele perioden, mens de to andre spilte viktige roller på ulike tidspunkt og innenfor flere områder.

Forskningsnettet – forbindelser, kapasitet, fellestjenester/-løsninger

Forskningsnett brukes her som samlebegrep om all virksomhet som hadde og har som formål å skaffe forbindelser og kapasitet for å gjøre tjenester og ressurser tilgjengelig for forskning og (høyere) utdanning. Siden de første forskningsnettene ble etablert på 1970-tallet, har bygging og utvikling av forskningsnett pågått i de fleste land (og i nomenklaturen omtales de som NREN – National Research and Education Network).

Båndbredde – kapasiteten i nettet

For både Forskningsnettet og Internett har en oppgave stått langt opp på gjøremålslista hele tiden, – utbygging av båndbredde, kapasiteten i nette slik at de kunne ta unna den sterkt voksende bruken. Båndbredde er egentlig frekvensområdet for overføring av signaler i en kommunikasjonskanal. Etter hvert er dette begrepet også brukt til å beskrive kapasiteten til å overføre data over en nettforbindelse. I dette tilfellet angir båndbredden bitraten, – antall bit som overføres pr sekund (bps).

Båndbredden har vokst minst i takt med Moore’s lov. Kapasiteten i første generasjon forskningsnett i Norge var 9,6 Kbps (kilobit, tusen bit, pr sekund) gjennom størstedelen av 1980-tallet. Dette tilsvarer 1,2 Kb (kilobyte) med data. Vi regner gjerne en A4-side med tekst for å være 4 Kb (32.000 bit). Det tok med andre ord over 3 sekunder å overføre en side med tekst. Dette var, vel å merke, teoretisk kapasitet, i praksis var kapasiteten langt lavere på grunn av støy på linja og overhead i dataoverføringen.

Først på begynnelsen av 1990-tallet skjedde det vesentlige endringer. Da kom forbindelser med Mbps-kapasitet (megabit, million bit, pr sekund). Stamnettet ble oppgradert til 2 Mbps i 1993 og kunne da teoretisk overføre mer enn 60 av A4-sidene våre i sekundet. I dag er det Gbps-kapasitet (gigabit, milliard bit, pr sekund) som gjelder. Stamnettet er oppgradert til 10 Gbps og kan da (fortsatt) teoretisk overføre mer enn 300.000 slike A4-sider i sekundet, – tre millioner ganger mer enn kapasiteten 30 år tidligere.

Veien fra sender til mottaker går over et antall ulike forbindelser som deles av mange og det er den tregeste av disse som bestemmer ytelsen en bruker opplever. I mange år var ‘den siste kilometeren hjem’ den store flaskehalsen. De første Internett-brukerne koplet seg til nettet med modem som dersom lommebok og telefonsentral tillot, ga forbindelser med kapasitet på opptil 50 Kbps. Det store gjennombruddet her kom på begynnelsen av 2000-tallet med ADSL og annen bredbåndteknologi som ga forbindelse med Mbps-kapasitet hjem til brukeren. Det neste store spranget er vi i ferd med å ta nå når koppertråden hjem blir erstattet av optisk fiber.

I Norge har UNINETT vært forskningsnettet helt siden midten av 1970-tallet. Det er et par mantra som er gjennomgående for forskningsnettet og UNINETT i hele perioden fram til i dag. Det første av disse er å skaffe forbindelser med tilstrekkelig kapasitet for å gjøre tilgjengelig ressurser og tjenester for landets forskning og utdanning. Det startet med å etablere nettet mellom universitetene med forbindelser til utlandet i årene rundt 1980 og fortsatte med å kople alle høgskolene og forskningsinstituttene til forskningsnettet i årene rundt 1990. Etter år 2000 har utbyggingen av en nasjonal fiberinfrastruktur vært det sentrale med Svalbardforbindelsen i 2004 og fibertrekkingen over Finnmarksvidda i 2008 som viktige milepæler det siste tiåret.

Med sine forbindelser og sin kapasitet har Forskningsnettet gitt tilknyttete institusjoner gode rammebetingelser og muligheter for samarbeid, utveksling og deling av informasjon og kunnskap, samt tilgang til og deling av ressurser av høyst forskjellig slag. Til grunn for dette lå mye arbeid med å opparbeide kunnskap, utvikle, prøve ut og teste teknologi og tekniske løsninger. I forlengelsen fulgte mye arbeid med å utvikle og tilrettelegge driftsløsninger, gjøre brukertjenester operative, formidle kunnskap og erfaringer og evangelisere for bruk av nettet og nettjenestene.

Det andre mantraet i forskningsnettet har vært utviklingen og etableringen av å utvikle og etablere fellesløsninger og fellestjenester. Dette har skjedd i regi av ulike samarbeidskonstellasjoner i sektoren, og det har resultert i løsninger for tilgang til forskningsdata og ressurser for vitenskapelig databehandling og høyere utdanning og i avanserte fellesadministrative systemer. Tankegangen har vært at både nasjonen, sektoren og den enkelte institusjon får mest ut av ressursene ved å samarbeide om og bruke fellesløsninger.

Å ha UNINETT som leverandør av Internett-tjenester til sektoren var og er fortsatt billigere og ga og gir fortsatt bedre tjenester enn om hver enkelt institusjon på egen hånd skulle ordne sin tilgang til Internett. På samme måte har felles utvikling og drift av tjenester og systemer vist seg å være både sikrere og billigere både for den enkelte og for sektoren som helhet. I dette har internasjonalt samarbeid vært en hjørnesten og har på tilsvarende måte muliggjort kostnadseffektiv utvikling av fellestjenester på nordisk, europeisk og globalt nivå.

Arbeidet med Forskningsnettet har ikke vært noe teselskap, det har fra tid til annen vært harde tak med offentlige myndigheter, med televerk, med leverandører og internt mellom aktørene, og det har fra tid til annen vært tatt feil veivalg. Den kompetansebyggingen og kulturen for samarbeid som ble utviklet på 1970-tallet, har imidlertid vist seg å være bestandig og blitt utdypet i tiårene etterpå. Dette er en viktig forklaring på at UNINETT og forskningsnettet er blitt en god ting for norsk forsknings- og utdanningssektor og gjennom sin historie vært i forkant av og spilt en sentral rolle i utbredelsen av datanett med tjenester i Norge.

Internett hvor som helst når som helst for (nesten) hvem som helst

Alminneliggjøringen av Internett startet på begynnelsen av 1990- og satte virkelig fart med utbyggingen av bredbånd for allmennheten etter år 2000. Tilgjengelig statistikk illustrerer godt hvordan Internett i løpet av få år ble en naturlig del av hverdagen i arbeids- og privatliv for vesentlige deler av befolkningen i Norge. Følgende tall er hentet fra Statistisk sentralbyrås rapporter Nøkkeltall om informasjonssamfunnet 2009 og Norsk mediebarometer 2012:

  • I 1985 hadde 10% av husholdningene datamaskin til hjemmebruk, dette tallet økte til 50% i 1997 og til 85% i 2006
  • I 1997 hadde 13% av husholdningene Internettilknytning hjemme, i 2001 var dette økt til 60% og i 2006 til 79%
  • I 2001 var 2% av husstandene tilkoplet bredbånd, i 2006 var dette økt til 63% av husstandene (hvilket tilsvarte 80% av alle med Internett-tilkopling)

I 2010 hadde 90% av husholdningene og nesten alle husholdningene med barn tilgang til Internett, 75% av husholdningene hadde bredbåndstilknytning.

I 1997 oppga 7% av befolkningen at de brukte Internett daglig, noe som økte til 27% i 2000, 60% i 2006. I 2012 benyttet 80% av befolkningen Internett daglig. På en gjennomsnittsdag gikk 95 minutter av døgnet med til dette, – mer enn en femdobling siden 2000 da tallet var 18 minutter. Tjenestene som ble benyttet i denne tiden var i 2012:

  • Elektronisk post: 63%
  • Ulike nettsamfunn: 58%
  • Chat: 28%
  • Spill: 14%
  • Blogger: 12%
  • Telefoni: 12%

I undersøkelsen oppga 73% at de leste nyheter på Internett, 35% så film, TV-programmer og video, 14% leste tidsskrifter og blader og 8% hørte på radio. I tillegg brukte de tid på følgende oppgaver:

  • Finne fakta og bakgrunnsstoff: 44%
  • Utføre banktjenester: 36%
  • Se på annonser: 24%
  • Finne informasjon om arrangementer, restauranter etc: 22%
  • Kontakte offentlige tjenester: 7%
  • Planlegge og bestille reiser etc: 5%
  • Kjøpe varer: 5%
  • Benytte andre tjenester: 15%

Fortsatt er det forskjeller knyttet til kjønn, alder, utdanning, inntekt og bosted. En tilsvarende utvikling i næringslivets, offentlig sektors og andre samfunnsområders bruk av IT og Internett kan på samme måte leses ut av kildene til de nevnte tallene. Både slike og andre opplysninger om temaet finner vi i Statistisk sentralbyrås statistikker under temaene “Teknologi og innovasjon” og “Kultur og fritid”.

Publisert 9. juli 2014 00:27 - Sist endret 17. juli 2014 00:08