I min alder ser en lenger når en ser bakover enn når en ser framover og jeg har fundert litt den siste tida på hvordan jeg havnet der jeg havnet og ikke minst hvorfor jeg ble der i nesten fire tiår.
Jeg kom til daværende EDB-senteret i 1984 etter at en venn av meg som hadde et engasjement der måtte flytte ut av byen. Han foreslo at jeg kunne ta over etter ham. Det første møtet med EDB-senteret var på kontoret til verdens lengste EDB-sjef, Rolf Nordhagen. Kontoret var relativt romslig der alle horisontale flater var dekket av papirstabler av varierende høyde. Mellom stablene satt EDB-sjefen og sorterte frimerker. Han lente seg tilbake i all sin velde, satte brillene på plass og fratrukket noen saftige kraftsalver sa omtrent følgende: "her er det et salig rot, jeg håper du kan være med og sortere ut noe av det". Deretter fikk jeg et halvt års engasjement i halv stilling, noe som ble til en fast, heltidsstilling i løpet av ganske kort tid.
Da jeg kom til EDB-senteret i 1984 lå det nede for telling og gapte etter luft. I siste halvdel av 70-tallet rev og slet sterke interne motsetninger i organisasjonen og lage sår som var merkbare i mange år etterpå. På begynnelsen av 80-tallet var sterke krefter på universitetet i gang med formål å legge ned EDB-sentret og spre EDB ut på fakultetene. EDB-styret og spesielt styreformann Finn Mogens Haug var de som sto i første rekke i forsvaret av EDB-sentret som en sentral, felles tjeneste på universitetet. Selv om det ikke helt var det jeg ble engasjert som, ble jeg satt på jobben som sekretær for EDB-styret.
Jeg kom til EDB-sentret uten formell utdanning i faget og uten særlig relevant arbeidserfaring, men jeg oppdaget ganske fort at jeg kunne noe det var stort behov for på EDB-senteret. Etter å ha studert sosiologi, historie og sosialøkonomi i fire år og arbeidet fem år som generalsekretær i Norsk Studentunion og et tiår med studentpolitisk og annen politisk aktivisme hadde jeg lært å stable ord etter hverandre i noen lunde riktig rekkefølge slik at det ble lesbare setninger som utgjorde en samlet tekst, enten det var en veggavis, en pamflett, en artikkel om et sentralt tema eller et sakspapir om utviklingen av stipendandelen av studiestøtten. Mange av de ansatte ved EDB-sentret kunne skrive, men det var ikke det de først og fremst var interessert i, her var det en nisje åpen.
Det ble produsert mye papir i og rundt EDB-styret før det roet seg og EDB-sentret ble til USE – Universitetets sentrale EDB-tjeneste og underveis flyttet vi inn i nytt hus. Samtidig toget ny teknologi og nye tekniske løsninger inn med PC'er og Mac'er, med datanett lokalt og nasjonalt og ikke minst med Internett. Samlet pustet dette nytt liv i en organisasjon med åndenød og den viste seg å bestå av engasjert, faglig dyktige og framsynte ansatte som leverte ting å være stolt av. Dette ville jeg være med på og ble.
Engasjementet, kompetansen, framsyntheten og stoltheten har med noe varierende styrke vært et grunntrekk ved USIT i alle årene jeg har vært her. Det har vært noen seige motbakker og en del små og stor snublesteiner underveis, men IT-organisasjonen blomstret og vokste fra de 34 eller deromkring som var ansatt da jeg startet til det den er i dag med omtrent ti ganger så mange.
Det er mange å takke for gode minner og opplevelser i disse årene, altfor mange til å liste opp med navns nevnelse, men to fortjener en spesiell takk, de to som ga meg rammer til å gjøre en ordentlig jobb og ha det bra og som har vært min nærmeste sjef i 30 år, Arne Laukholm som var IT-direktør fra begynnelsen av 90-tallet og fram 2007 og Lars fra den tid og fram til i dag.
Jeg må innrømme at jeg liker litt å tro at jeg antakeligvis er den som har skylda for at Lars fikk en god start på karrieren som endte i IT-direktørstolen. Da det skulle ansettes sjef for EDB-senterets system- og driftsavdeling (SYDR) i 1987/88 var det mye att og fram om hvem som skulle ha den jobben. EDB-styreformannen var den som styrte ansettelsesprosessen. Han kjente jeg godt og da det nærmet seg avgjørelse sa jeg fra til styreformannen at de burde gi Lars en sjanse. Den fikk han og brukte den godt. Etter det har vi hatt mye med hverandre å gjøre, så takk til Lars og takk til alle dere andre som bidro til gode år på jobben, takk for at jeg har kunne gå på jobb hver dag uten slips og at jeg får lov til å tusle rundt i korridorene også ei tid framover.