Om fortellingen

Dette arbeidet startet som en fortelling om Internett i Norge der UNINETTs og de akademiske IT-miljøenes rolle skulle være den røde tråden. I arbeidet viste det seg tidlig og ikke uventet at det var umulig å følge denne ene tråden uten samtidig å gi utviklingen av Forskningsnettet i Norge en bred plass.

Å skaffe nett, forbindelser, kapasitet, tjenester og ressurser til norsk forskning og høyere utdanning har vært og er UNINETTs misjon. I noen få år før og etter 1990 var det Forskningsnettet som var Internett i Norge. Forskningsnettet er fortsatt en vesentlig del av og en viktig bidragsyter til utviklingen av Internett i Norge.

Fortellingen er skrevet på oppdrag fra UNINETTs direktør Petter Kongshaug og ferdigstilles i forbindelse med at UNINETT feirer 20 år som departementseid aksjeselskap med oppdrag å utvikle og drive Forskningsnettet. Dette faller sammen med at det er 30 år siden Internett ble virkelighet. På det tidspunktet ble TCP/IP tatt i bruk som transporttjeneste i det som den gang ble omtalt som ‘ARPA Internet’ og har i årene etterpå løst dette i det vi i dag kjenner som Internett.

Før UNINETT ble et departementseid AS i 1993, hadde organisasjonen vært gjennom en ti år lang periode som forskningsprosjekt, etterfulgt av en fem års periode som departementsfinansiert prosjekt for å utvikle og drive forskningsnettet i Norge. UNINETT måtte manøvrere i et uoversiktlig landskap preget av harde diskusjoner, tunge interessekonflikter og intens manøvrering fra mange tunge aktørers side fram til første halvdel av 90-tallet. Da var Internett etablert med et absolutt hegemoni teknologisk og World-Wide Web var etablert som motoren i alminneliggjøringen av nett- og kommunikasjonstjenester.

Dette er bare én av mange fortellinger som kunne og burde vært skrevet og publisert. Denne versjonen er ikke i nærheten av å være fyllestgjørende eller autoritativ, og i arbeidet har det ikke vært praktisk mulig å gjøre grunnleggende feltarbeid:

  • Intervjuer med dem som dro lasset og gjorde de store jobbene underveis, intervjuer som burde vært tatt opp og gjort tilgjengelig for allmennheten og etterslekten
  • Arkivene til UNINETT, universitetenes IT-sentre, departementet, organisasjoner, institusjoner og foretak i UH-sektoren og andre kilder burde vært saumfart og vesentlig dokumentasjon av virksomheten burde på samme måte vært gjort tilgjengelig
  • Logger, statistikker, rapporter, planer, beslutninger, strategier med mer burde vært gransket for å få bekreftet, korrigert og supplert framstillingen
  • Blant annet

Det ligger mye arbeid klart for arkivarer og andre systematikere. Det ligger også materiale for mange student- og forskningsarbeider og venter, arbeider som kan bygge på et langt mer solid faglig grunnlag enn det min fortelling gjør. Min bakgrunn er arbeid med IT-tjenester for Universitetet i Oslo i en mannsalder. I dette arbeidet har jeg ‘surfet’ på resultatene av det arbeidet et stort antall personer har utført for å bygge nett og tjenester for norsk utdanning og forskning og å bygge Internett for allmennheten. Det er min eneste kvalifikasjon. Mark Twains oppfatning av historikere er kanskje mer dekkende enn det burde vært for dette arbeidet:

“Very few things happens at the right time, and the rest do not happen at all. The conscientious historians will correct these defects.”

Med andre ord – dette er historien slik jeg har rekonstruert den ut fra egen hukommelse, assistert av de kildene jeg har hatt enkelt tilgjengelig underveis. Det er historien slik jeg ser den.

Universitetet i Oslo har en framtredende plass i fortellingen. Det skyldes langt fra bare min tilknytning. Det skyldes i større grad at vi i våre rekker har en utmerket historieforteller i Per Harald Jacobsen. Han har utført et stort og godt arbeid med å dokumentere IT-virksomheten ved Universitetet i Oslo og samlet dette i boka IT-historien@Universitetet i Oslo med tilhørende nettsted. Informasjon om IT-virksomheten ved de andre universitetene har ikke vært like enkelt tilgjengelig og er derfor tilsvarende dårlig dekket. Dette vil det være mulig å dekke opp på det nettstedet som settes opp for å videreføre arbeidet med historien.

Mangel på kilder er en utfordring ved å fortelle historie. En annen er at ting (naturligvis) utvikles og endres i tidens løp, blant annet navn. Et eksempel på dette er vårt departement som hadde det samme navnet fra det ble opprettet i 1818 til 1982, og etter den tid har det endret navn fem ganger. Jeg har forsøkt å bruke historisk korrekte navn gjennom fortellingen, noe som potensielt kan forvirre. Å skrive teknologihistorie og spesielt IT-historie innebærer utfordringer knyttet til den raske teknologiske utviklingen og nødvendigheten av å forklare begreper og fenomener. Faren for å gå seg bort i forklaringer og detaljer er overhengende. De viktigste er forklart underveis, de andre må den enkelte gå til Wikipedia eller andre kilder for å finne beskrivelse av.

Listen over personer som direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst har bidratt til fortellingen, er svært lang. Noen av dem nevnes underveis, enda flere kunne vært nevnt. Ingen av dem kan klandres for feil, misforståelser og andre defekter i fortellingen, og alle fortjener en ektefølt takk for oppofrende innsats, og en aldri sviktende entusiasme i arbeidet for gode tjenester og løsninger for forsknings- og utdanningsvirksomheten og for allmennheten.

En person må med nødvendighet nevnes: Petter Kongshaug. Gjennom 20 år har han som administrerende direktør ledet UNINETT. I fem år før det ledet han UNINETT gjennom endringen fra et forskningsprosjekt til en utviklings- og driftsorganisasjon for forskningsnettet i Norge. Han har ledet en organisasjon som vokste fra et halvt dusin til over hundre ansatte og fra et ensifret til et tresifret antall millioner i omsetning. Han har vært en faglig autoritet som alle lyttet til – fra Kongen i statsråd via institusjonsledelsene og til den enkelte medarbeider og bruker. Med sitt engasjement har han også sørget for at UNINETT har vært i frontlinja og en aktiv og ettertraktet samarbeidspart i utviklingen av forskningsnett på nordisk, europeisk og internasjonalt nivå. Naturligvis ville han ikke klart dette uten oppofrende og engasjert innsats fra hundrevis av medarbeidere og entusiaster i UNINETT, ved institusjonene og i samarbeidende organisasjonen. Det er imidlertid hans fortjeneste var at det ble etablert rammer, omgivelser og miljø som kanaliserte denne innsatsen til produktive, effektive og avanserte tjenester og løsninger for fellesskapet. Og det vil han fortsette med også noen år til.

 

Bellingmo, Chitignano og Oslo, mars 2008-juni 2013.

Bjørn Ness

Publisert 29. des. 2013 23:50 - Sist endret 17. juli 2014 00:17