Del 3: Smaken på nett og nettjenester (1969–82)

Første generasjon av Forskningsnettet

Dette initiativet fra forskningssjefene ved Televerkets forskningsinstitutt (TF) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) markerer starten på arbeidet med forskningsnett i Norge. Planen var å realisere dette som et nasjonalt fellestiltak i regi av Norsk teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) med deltakelse fra norske universiteter og forskningsinstitusjoner og norsk dataindustri. Det skulle bygges over en fireårsperiode fra 1975 innenfor en anslått kostnadsramme på fem millioner kroner.

Dette utløste et initiativ fra EDB-sentrene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø som resulterte i etableringen av første generasjon av Forskningsnettet i Norge i 1978/79 og med internasjonale forbindelser fra 1981/82:

• På initiativ fra RUNIT (Regnesenteret ved Universitetet i Trondheim) ble det i 1975 etablert en “Studiegruppe for datanett” med deltakelse fra universitetenes EDB-sentre, Regneanlegget Blindern-Kjeller (RBK), Norsk Regnesentral (NR) og TF. Studiegruppen skisserte flere prosjekter som med finansiering fra NTNF skulle bygge et felles nett med tjenester for universitetene i Norge
• På vegne av studiegruppas medlemmer søkte RUNIT om tildeling av midler fra NTNF til et prosjekt i 1976-78 for etablering av datanett for universitetene og forskningsinstituttene. Med en tildeling på 200.000 kroner fra NTNF til koordinering og organisering av samarbeidet ble forskningsprosjektet “UNINETT” etablert i 1976 med RUNIT som vert og prosjektledelse. Samme år ble datidens to store norske datamaskinprodusenter Norsk Data (ND) og Kongsberg Våpenfabrikk (KV) med i prosjektet. Andre forskningsinstitutter og institusjoner fulgte de neste årene
• Høsten 1978 var det utviklet løsninger og utstyr slik at svitsjer ved universitetene kunne koples sammen i ett nett via Televerkets pakkesvitsjete testnett (NORPAK) og i 1979 ble sentralanleggene ved de fire universitetene koplet til dette nettet. I 1981/82 ble nettet koplet til tilsvarende nett i Sverige og gjennom dette til nett i de andre nordiske landene samt USA, England og Tyskland
• Deretter fulgte en periode med prosjektarbeid rettet mot å etablere brukertjenester i nettet og å diskutere videre organisering av arbeidet. Høsten 1982 ble bygging av datanett for norsk forskning og høyere utdanning første gang omtalt som en viktig nasjonal oppgave i statsbudsjettet for 1983 (St.prp. nr. 1, 1982–83)

I 1982 var første generasjon av Forskningsnettet med internasjonale forbindelser etablert. For brukerne ved de fire universitetene betydde dette at de kunne logge seg inn på maskiner ved de andre institusjonene, kjøre jobber og benytte tjenester og programvare tilgjengelig på dette utstyret, og få tilgang til noen informasjons- og bibliotektjenester, – alt sammen over 9,6 Kbps-forbindelser. Etter vår målestokk var dette både ubegripelig tregt og svært ustabilt. Sett med datidens øyne var det et godt stykke arbeid og på mange områder i forkant.

Forskningsnettet ble realisert uten særlig hjelp fra potensielle støttespillere. Departementet var fraværende, datidens forskningsråd i beste fall lunken, institusjonsledelsene uinteresserte, og datamaskinleverandørene våknet kun når det var snakk om anskaffelse av utstyr. Drivkraften var entusiastene i UNINETT-prosjektet og ved universitetenes EDB-sentre.

Den største gevinsten lå ikke i selve etableringen av nettet, men i den kunnskapen som ble utviklet og det tette samarbeidet og de sterke forbindelsene på tvers av institusjonene på nasjonalt og nordisk nivå som ble etablert og utviklet. Uenighetene kunne være store og diskusjonene heftige, men til grunn for alt arbeidet lå en sterk overbevisning om at det kun var et tett og omfattende samarbeid som kunne realisere mulighetene i datanettet og kommunikasjonsteknologien. Dette samarbeidet ble videreført og har vært et grunnleggende trekk ved utviklingen fram til dagens forskningsnett. Det har gitt et sterkt engasjement og vellykket arbeid med fellestjenester og fellesløsninger for norsk forskning og utdanning, mange vil hevde sterkere enn i andre land vi ofte sammenligner oss med.

Bakgrunn og omgivelser

Byggingen av første generasjon av Forskningsnettet skjedde i en periode med mange initiativer og mye eksperimentering på datanettområdet, og der den teknologiske utviklingen skapte nye muligheter for å utvikle og bygge tjenester:

• På universitetene var det etablert maskinressurser (‘sentralanlegg’) og rundt disse ble det satt opp terminalforbindelser. Disse ble etter hvert samlet i terminalkonsentratorer som gjorde at brukerne kunne kople seg til forskjellige ressurser og bruke ulike tjenester fra en og samme terminal
• Televerkene posisjonerte seg og arbeidet målbevisst for å etablere datanett som en offentlig teletjeneste etter samme prinsipper for organisering, styring, teknologi og økonomi som telefonnettet. Med på dette laget var internasjonale standardiseringsorganisasjoner og offentlige myndigheter i de fleste land
• Utvikling og standardisering av datanetteknologi ble en viktig del av den industripolitiske kampen mellom Europa og USA der det blant annet fra EEC (som EU het den gang) sin side ble lagt mye ressurser i næringsutvikling innen data- og kommunikasjonsteknologi og andre høyteknologiske områder for å motvirke USAs hegemoni
• Datamaskinleverandørene arbeidet på sin side målbevisst med å bygge datanettløsninger rundt sine maskiner, datanett som i det store og hele utelukkende besto av datamaskiner, terminaler, skrivere og annet utstyr med denne leverandørens logo på
• I ettertid er det etableringen av nett som ARPANET i USA og i mindre grad lignende eksperimentnett i England, Frankrike og andre land som representerer den viktigste utviklingen. Dette var datanett der det viktigste nedslagsfeltet var akademia, der målet var ressursdeling og brukertjenester og der utviklingen av teknologi og tekniske løsninger foregikk utenfor televerkenes og leverandørenes sfære og kontroll

Samtidig begynte resultatene av Moores lov å gjøre seg gjeldende. Hamskiftet fra analog til digital teknologi var definitivt i gang. Utviklingen av integrerte kretser og ny prosessor- og minneteknologi resulterte i billigere maskinutstyr, noe som gjorde at anskaffelse av datautstyr var innenfor økonomisk rekkevidde for nye brukergrupper.

Den samme utviklingen resulterte i økt kapasitet og nye egenskaper og la grunnlaget for paradigmeskiftet fra satsvis til interaktiv databehandling. Den ga også muligheter for å bygge utstyr som løste spesialiserte oppgaver, for eksempel oppgaven som knutepunkt i et datanett. Det åpnet samtidig for mer generell tilgang til datamaskiner og dataressurser, noe bladet Rolling Stone oppsummerte på sin tidstypiske og langt fra ukontroversielle måte i 1972:

Databehandlingen på universitetene

Da UNINETT-samarbeidet startet på midten av 1970-tallet, hadde de tre store universitetene etablert dataressurser i form av ‘sentralanlegg’, – en stormaskin som fellesressurs for databehandlingen ved institusjonen. Unntaket var Universitetet i Tromsø som kjørte mesteparten av sin databehandling på sentralanlegget ved Universitetet i Bergen. I tillegg ble RBK etablert i 1972 med en CDC Cyber 74-maskin for å stille regneressurser til rådighet for forskningen ved Universitetet i Oslo, Meteorologisk institutt og forskningsinstituttene på Kjeller.

I utbyggingen av dataressursene på 1970-tallet valgte universitetene forskjellige veier. Mens universitetene i Bergen og Trondheim fortsatte med å bygge ut sine etablerte UNIVAC 1100-anlegg, brøt Universitetet i Oslo med fortiden da DEC System-10 ble anskaffet i 1976 til erstatning for CDC 3300. Dette representerte overgangen fra (i hovedsak) satsvis til interaktiv databehandling ved universitetet. På slutten av tiåret gikk Universitetet i Tromsø til anskaffelse av sin egen maskin, – en CDC Cyber 171-maskin fra Control Data. Felles for alle universitetene var at det i tillegg ble investert i minimaskiner for ulike formål, primært minimaskiner fra Norsk Data (NORD1- og NORD10-maskiner), men også PDP- og senere VAX-maskiner fra DEC og i mindre utstrekning minimaskiner fra andre leverandører. Ved alle fire universitetene ble det etablert ‘EDB-sentre’, – egne organisasjoner med ansvar for utvikling, vedlikehold og drift av dataressurser og datatjenester ved institusjonen.

Parallelt med dette vokste interessen for databehandling og bruk av dataressurser internt ved universitetene utover tradisjonelt tunge brukermiljøer ved de tekniske og naturvitenskapelige fagmiljøene:

• Ved Universitetet i Oslo startet Universitetsbiblioteket (UBO) arbeidet med å lagre bibliotekdata i maskinlesbar form allerede på slutten av 1960-tallet og etablerte i 1971 Planavdelingen med oppgave å utvikle EDB-baserte bibliotektjenester
• I Trondheim gikk bibliotekene sammen om et prosjekt for bibliotekautomatisering i 1972, et prosjekt som senere ble til den nasjonale bibliotektjenesten BIBSYS
• Samme år ble Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD) etablert ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. I 1973 utviklet EDB-sentret samme sted statistikkpakken DDPP som fikk stor betydning for mange forskningsmiljøers EDB-bruk, spesielt innen samfunnsvitenskapene
• Ved samme universitet ble HF Data etablert ved Det historisk-filosofiske fakultet i 1972 for å imøtekomme behovet for EDB-støtte i den store talemålsundersøkelsen som ble gjennomført på begynnelsen av 1970-tallet.

Dette var små miljøer med få brukere, men det var merkbare endringer i retning av økt interesse for bruk av regneressurser og elektronisk databehandling i forskningen også innen fagområder utenom de teknisk-naturvitenskapelige.

For å lette tilgangen til tjenestene og ressursene, startet EDB-sentrene arbeid med å bygge forbindelser til sentralanleggene slik at de kunne nås fra terminaler plassert i brukermiljøene. Etter hvert som institusjonene investerte i ulike typer anlegg, ble det behov for mer avanserte funksjoner i disse løsningene. Den viktigste var muligheten til å nå forskjellige maskiner fra samme terminal. På den tiden ble skrivende terminaler erstattet av skjermterminaler, noe som medførte behov for å få resultatene av databehandlingen skrevet ut på en skriver i nærheten.

Ved Universitetet i Oslo startet arbeidet med denne typen løsninger allerede i 1969 med CRAFT-prosjektet. Det fortsatte med arbeidet med forbindelse til RBK-anlegget i 1972–73 og ble på mange måter sluttført med igangkjøringen av BRU-nettet i 1975 (Bridge Resource-User). Fra samme terminal kunne brukerne ved Universitetet kople seg til sentralanlegget CDC3300, RBK-anlegget og andre maskiner via egne BRU-noder. Disse BRU-nodene var datamaskiner fra Norsk Data som fungerte som avanserte terminalkonsentratorer, og de sørget for både terminaltilgang og utskrift. Dette arbeidet bygde på omfattende studier av datanetteknologi og bruk av lagdelte protokoller for å organisere funksjonene i kommunikasjonsløsningene. BRU-nettet var operativt i ti år før det ble avløst av et Ethernet-basert lokalnett i 1985.

Ved Norges Tekniske høyskole (NTH) var de også i gang med å bygge ut terminalnett tidlig på 1970-tallet. I tillegg hadde de fokus på bruk av blokkterminaler og prosjektet Fleksibel brukerterminal (FBT) for å utvikle og bruke grafiske egenskaper ved disse terminalene. Dette var et prosjekt med finansiering fra NTNFs program Distribuert databehandling (DISDA) og med deltakelse fra NR, Kongsberg Våpenfabrikk (KV), Fjerndata og Computas. Prosjektet la grunnlaget for et tungt engasjement innen grafisk databehandling fra flere av de deltakende institusjonenes side, der den mye brukte grafikkpakken General Purpose Graphic System (GPGS) var ett av resultatene.

Drivkraften bak utbyggingen av dataressurser ved universitetene var ambisjonene om å bygge fellesressurser for alle brukere ved institusjonen. Ut av dette kom tanken om også å kunne dele ressurser på tvers av institusjonene for å utnytte dem mer effektivt, dele kostnadene ved databehandlingen og gi brukere de beste mulighetene til å bruke databehandling i forskningen. Sammen med idéer om datanett som et medium for kommunikasjon og samarbeid var dette den grunnleggende motivasjonen for å gå sammen om å bygge datanett for universitetene.

Televerkene og leverandørene

Det er umulig å forstå utviklingen av datanett og datakommunikasjon på 1970- og -80-tallet (og årene etter for den saks skyld) uten å beskrive televerkenes rolle i den perioden. På den tiden var televerkene i de fleste land statsetater som forvaltet statens monopol på å bygge og drive tjenester for telekommunikasjonstjenester – telefon-, telegraf- og telekstjenester. I Norge var dette monopolet lovfestet i telegrafloven av 1899, men monopoliseringen skjøt først virkelig fart i etterkrigstiden, da monopolet ble utvidet til også å gjelde den tekniske delen av kringkasting av både radio og fjernsyn.

Til dette monopolet var det knyttet en betingelse om at tjenestene skulle være tilgjengelig i hele landet og for alle borgere til samme pris. Dette var en viktig del av plattformen for gjenoppbyggingen etter krigen. Det var et politisk verktøy for å realisere både økonomiske, sosiale og politiske mål, og det sikret en landsomfattende utbygging med demokratisk tilgang til infrastruktur i en periode med stor knapphet på mange goder. I historisk perspektiv var dette av vesentlig betydning for utviklingen av Norge i etterkrigstiden.

På 1960-tallet ble det bygd datasentre som utførte databehandling på oppdrag fra ulike foretak og organisasjoner. Noen var bransjerettete, og de mest aktive av disse var bank- og finansnæringen som etablerte IDA (datasenter for forretningsbankene) i 1963 og Fellesdata (samme for sparebankene) i 1964. Andre var mer generelt rettet, som Norsk Regnesentral (NR), og hadde kunder innenfor ulike bransjer og sektorer.

Disse datasentrene betjente kunder spredt over store områder og hadde behov for å kople kundene til datasentrene over fjernforbindelser. NR var de første som etablerte slike tjenester i Norge. Dette skjedde i 1964 da kunder som Norsk Hydro i Porsgrunn, NTH og Årdal og Sunndal Verk fikk terminalforbindelser over oppringte samband til NRs UNIVAC-anlegg i Oslo. NR var også først i Norge når det gjaldt internasjonale forbindelser. I 1965 etablerte de en forbindelse til UNIVAC i USA der data ble overført med teleks via satellitten Early Bird. Dette var en liten virksomhet med betydelig vekst – fra 1969 til 1972 vokste tallet på slike “fjernterminaler” fra omkring 50 til noe over 700. For televerkene var dette en utfordring fordi det dukket opp en ny aktør på deres arena – leverandører av datamaskiner som utviklet egne løsninger og egne nett for dataoverføring.

For både televerkene og offentlige myndigheter var det åpenbart at dataoverføring og datakommunikasjon burde være en offentlig tjeneste og del av en nasjonal og internasjonal infrastruktur for teletjenester sammen med telefon-, telegraf- og telekstjenestene. Samtidig representerte datakommunikasjon viktige forskjeller i forhold til de tradisjonelle teletjenestene. Den viktigste var at televerkene ikke eide utstyret i noen ende av tjenesten slik tilfellet var for telenonnettets vedkommende, hverken brukerterminalen i den ene enden eller datamaskinen i den andre. Televerket hadde med andre ord ikke kontroll med endeutstyret i denne anvendelsen av telenettet. I tillegg representerte teknologi og tekniske løsninger for dataoverføring helt nye problemstillinger når det gjaldt organisering, forretningsmodell, teknologi og tjenesteproduksjon.

Televerkets svar på disse utfordringene var flere. I 1969 ble DATEL-tjenesten for dataoverføring over det analoge telefonnettet (‘oppringte samband’) etablert. Televerkene i de nordiske landene startet like etter et samarbeid om et nordisk dataoverføringsnett, et arbeid som endte med lanseringen av DATEX-tjenesten i 1981. DATEX-tjenesten var en linjesvitsjet, digital tjeneste for dataoverføring. Det var for så vidt en ubetinget suksess, for i løpet av kort tid etter lanseringen hadde denne nordiske tjenesten over 30 000 brukere og var på den tiden det største datanettet i verden.

Samtidig var DATEX en like ubetinget blindgate. Det var bare i Norden og Vest-Tyskland at en slik linjesvitsjet tjeneste ble etablert. Resten av verden gikk i retning av pakkesvitsjete dataoverføringstjenester, og i 1976 kom første utgave av CCITT x.25: Interface between data terminal equipment (DTE) and data circuit-terminating equipment (DCE) for terminals in the packet-mode on public data networks. Televerket etablerte et X.25-basert prøvedatanett (NORPAK) kort tid etterpå, og det hadde vesentlig betydning for UNINETT og etableringen av den første generasjonen av Forskningsnettet i Norge. De holdt imidlertid fast ved den linjesvitsjete DATEX-tjenesten som førsteprioritet ennå noen år. Da den X.25-baserte DATAPAK-tjenesten ble lansert i Norge i 1984, hadde mange land hatt slike tjenester operative i flere år.

Med offentlige myndigheter i ryggen var televerkene en mektig aktør med stor innflytelse på alt som skjedde innen datakommunikasjon nasjonalt og internasjonalt. I alle land i Europa startet tilsvarende initiativer for å bygge offentlige datakommunikasjonstjenester. På europeisk nivå var EEC en tung aktør med blant annet oppbyggingen av European Informatics Network (EIN) og Euronet som et felleseuropeisk prosjekt og datanett.

Innenfor telesektoren var det i etterkrigstiden utviklet et samarbeid om tekniske standarder for telefoni og telegrafi, standarder som gjorde internasjonal teletrafikk mulig. Dette ble videreført på datakommunikasjonsområdet i regi av internasjonale standardiseringsorganisasjoner med International Organization for Standardization (ISO) og Comité consultatif international téléphonique et télégraphique (CCITT) i spissen. At datakommunikasjon måtte standardiseres for å få særlig nytte av den, var det (selvsagt) ikke fnugg av tvil om hverken i fagmiljøet, hos offentlige myndigheter eller blant de mer operativt orienterte aktørene. Målet var å etablere en standardisert plattform for datakommunikasjon nasjonalt og internasjonalt som en offentlig teletjeneste. I løpet av 1970-tallet ble både linje- og pakkesvitsjet dataoverføring standardisert, og X.25-standarden for pakkesvitsjet dataoverføring ble etter hvert den sentrale.

Denne alliansen av televerkene, offentlige myndigheter og internasjonale standardiseringsorganisasjoner var den ene konstellasjonen i kampen om hegemoniet innen datakommunikasjonen på 1980-tallet. Den andre konstellasjonen var datamaskinleverandørene, som utviklet sine egne proprietære standarder. Sterkest blant disse var IBM og DEC. Disse leverte teknologi som kun muliggjorde kommunikasjon mellom utstyr fra samme leverandør. For kundene innebar dette at de ble låst til én leverandør, mens det for leverandøren representerte noe i nærheten av et monopol med sugerør inn i kundens lommebok, siden kostnadene ved å gå fra én leverandør til en annen var formidable. Disse leverandørene deltok riktignok i det internasjonale standardiseringsarbeidet og forpliktet seg i festlige anledninger til å arbeide for ‘åpne systemer’. I praksis gjorde de imidlertid lite utover å støtte og anvende X.25 som dataoverføringstjeneste.

Åpne systemer var systemer som kunne kommunisere og utveksle informasjon uavhengig av maskin- og programutrustning, operativsystemer og tekniske løsninger. I regi av ISO ble referansemodellen for slike åpne systemer Open Systems Interconnect (OSI) beskrevet på 1970-tallet som internasjonal standard (ISO:7498) i 1980, senere adoptert av CCITT (som X.200). Televerkene, offentlige myndigheter og vesentlige deler av fagmiljøet samlet seg umiddelbart om denne som plattform for arbeidet med datanett, tjenester og tekniske løsninger.

Det var sterke krefter som satte seg i bevegelse på den tiden. I tillegg til de nevnte aktørene gjorde EEC dette til en av frontlinjene i de omfattende bestrebelsene på å utligne USAs hegemoni innen tele- og datateknologi, elektronikk og andre høyteknologiske områder.

ARPANET og andre (akademiske) datanett

På samme måte som det er umulig å forstå utviklingen av Forskningsnettet og Internett i Norge uten å ha innsikt i Televerkets rolle, er det umulig å få grep om utviklingen av Internett uten å vite noe om ARPANETs rolle. Fortellingen om de akademiske IT-miljøene og utbredelsen av Internett startet egentlig i god tid før EDB-sentrene ved de norske universitetene begynte å snakke sammen om å bygge et felles datanett. Den startet på et tidspunkt da det langt fra var vanlig at universiteter hadde datamaskiner, og da antallet brukere av de datamaskinene som fantes, var lavt selv i teknisk-naturvitenskapelige forskningsmiljøer. Særlig i USA, men også i en del andre land, blant annet England og Frankrike, var det flere som merket seg den raske utviklingen av datateknologien, og som formulerte dristige visjoner og tanker om hva denne teknologien kunne gi av muligheter i framtiden. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet ble ARPA og ARPANET et viktig samlingspunkt for disse miljøene.

Det amerikanske forsvarsdepartementets prosjektkontor ARPA ble etablert i 1957 i etterkant av ‘Sputnik-sjokket’, forårsaket av Sovjetunionens utskyting av den første romsonden. Det overordnete målet for ARPA var å sørge for at USA aldri i framtiden skulle oppleve tilsvarende sjokk. Virkemidlet var omfattende satsing på grunnforsking og avansert utviklingsarbeid innenfor en rekke teknologiområder.

ARPA var underlagt det amerikanske forsvarsdepartementet, men utover på 1960-tallet opererte ARPA selv og spesielt Information Processing Technology Office (IPTO) i mange sammenhenger frikoplet fra militærmaktas umiddelbare interesser. Det ble investert betydelige midler i forsknings- og utviklingsvirksomhet på områder som like gjerne hadde sivile som militære anvendelser. Ett viktig (i det minste i vår sammenheng) eksempel fra midten av 1960-tallet er Multics, som med “tidsdeling” (“timesharing”) var en vesentlig nyvinning, og som kom til å spille en sentral rolle i utviklingen av operativsystemer og interaktiv, terminalbasert databehandling på 1970-tallet, inkludert utviklingen av UNIX.

Etter hvert som tankene om bruk av datamaskiner som kommunikasjonsmedium og datanett for å dele dataressurser modnet i ulike miljøer, fant disse en samarbeidspartner hos ARPA og IPTO. De snakket samme språk, hadde penger og var villig til å kanalisere disse inn i utviklingen av kommunikasjonsteknologi og ARPANET og andre datanett fra slutten av 1960-tallet. ARPA ble i denne tiden ledet av personer med ganske vidtrekkende og åpne visjoner for datakommunikasjon og bruk av datamaskiner, og som ikke minst hadde en sterk tro på at grunnforskning var nødvendig for å realisere disse visjonene. Forskningen, utviklingen, eksperimentene, testingen og utbyggingen ble som sagt i stor grad overlatt til universiteter og offentlige og private forskningsinstitutter.

ARPANET var en annen type nett enn de terminalnettene som universitetsmiljøene her hjemme kjente på den tiden. Det var et nett av maskiner koplet sammen med faste linjer og pakkesvitsjet teknologi. I dette nettet var alle maskinene likeverdige noder. For å realisere målet om ressursdeling måtte de knytte sammen maskiner av forskjellig fabrikat og utrustning. Dette oppnådde de ved å definere ett standard grensesnitt mot nettet og implementere dette i egne maskiner kalt Interface Message Processor (IMP). Disse tok ansvar for transporten av pakker mellom nodene i nettet. Ved å skille ut grensesnittet på denne måten ble ett av målene nådd; – én standardisert måte å knytte forskjellige typer utstyr til nettet.

I 1969 ble de fire første nodene i ARPANET koplet sammen med faste linjer med en overføringskapasitet på 50 Kbps. Året etter ble de de første linjene på tvers av det amerikanske kontinentet etablert, og i 1973 kom den første internasjonale forbindelsen, som gikk til Kjeller med forbindelse videre til University College London (UCL) og National Physical Laboratory (NPL) i England. Samtidig økte antall noder i ARPANET i USA inntil det ble en bråstopp i 1975 siden den opprinnelige protokollen ikke støttet nett med flere enn 64 noder. I løpet av et par år ble denne grensen økt til 256 noder, noe som så vidt holdt til den opprinnelige protokollen ble erstattet av TCP/IP i 1982/83.

Ved siden av ressursdeling var ‘internetting’ det spesielle ved ARPANET. En sentral del av dette var Internetting Project som ble omtalt i den første delen. Fra 1. januar 1983 ble den sivile delen av ARPANET ryggraden i det nettet av nett som i årene etterpå ble omtalt som “ARPA Internet”. Denne overgangen markerte at Internett i vår mening var operativt.

Et annet viktig trekk ved ARPANET var det sterke fokuset på brukertjenester og nyttige anvendelser. I løpet av kort tid etter oppstarten var det spesifisert og implementert terminaltjeneste (Telnet), filoverføringstjeneste (FTP) og fjernstyring av databehandlingsjobber (RJE – Remote Job Entry). Mest interessant var utviklingen av elektronisk post (Mail), som allerede på det tidspunktet var en kjent tjeneste, men kun for å sende elektronisk post mellom brukere på samme maskin. I 1972 ble den første e-postmeldingen sendt mellom brukere på forskjellige maskiner koplet sammen via ARPANET. I løpet av kort tid var grunnfunksjonaliteten i en e-posttjeneste spesifisert og implementert, og e-post var etablert som den desidert største tjenesten i ARPANET. Dette var en tjeneste som ikke var tenkt inn i de opprinnelige planene for dette nettet.

Med en fungerende teknologi for internetting og et knippe av etterspurte brukertjenester samt et aktivt og livskraftig utviklingsmiljø sto altså Internett qua ARPANET klar til å erobre verden i 1983.

ARPANET-noden på Kjeller

I 1968 ble NORSAR etablert på Kjeller som ledd i et program for å samle inn seismikkdata i forbindelse med overvåkingen av prøvestansavtalen fra 1963 mellom atommaktene. Denne avtalen skulle gjøre slutt på underjordisk testing av atombomber. Dataene ble samlet inn og analysert av Seismic Data Analysis Center (SDAC) i USA, et senter drevet og finansiert av ARPA. NORSAR og to andre seismikkmålestasjoner ble koplet til SDAC med faste telelinjer for overføring av data. Fra 1971 gikk denne forbindelsen til en bakkestasjon ved Tanum i Sverige og videre via satellitt til USA.

I 1972 inviterte ARPA Televerket til et samarbeid om å utvikle pakkesvitsjing og etablere tjenester for ressursdeling i datanett. Televerket ønsket imidlertid ikke å gå inn i noe slikt samarbeid. Siden FFI allerede hadde forskningsprosjekter og et etablert samarbeid med ARPA, henvendte ARPA seg derfor til FFI, som svarte positivt på invitasjonen. Et viktig forhold for ARPA var at det allerede eksisterte en linje over Atlanteren til Norge. Dette samarbeidet gjorde det også mulig å etablere en forbindelse videre til England og National Physical Laboratory (NPL), som ble en viktig medspiller i utviklingen av ARPANET og Internett.

I 1973 donerte ARPA en Terminal Interface Processor (TIP) til FFI. TIP-en var en utvidet IMP som både terminaler og datamaskiner kunne koples til. NORSARs faste linje til USA ble oppgradert til 9,6 Kbps og multiplekset slik at båndbredden kunne deles mellom ARPANET-trafikk og overføring av seismikkdata. TIP-en ble plassert i NORSARs lokaler av praktiske hensyn. I motsetning til FFIs lokaler var NORSARs lokaler sivilt område, og lokalisering på sivilt område var en forutsetning for eventuelle samarbeidsprosjekter med universiteter, forskningsinstitutter og andre ikke-militære foretak. ARPANET-noden på Kjeller var med andre ord en FFI-aktivitet og driftet av dem. Kort tid etterpå gikk NORSAR over til å bruke ARPANET-forbindelsen til overføringen av seismikkdataene og sto dermed for den første praktiske anvendelsen av ARPANET i Norge.

I 1976 ble den første norske datamaskinen koplet til TIP-en, en SM-3-maskin levert av Kongsberg Våpenfabrikk. I 1980 ble en PDP-11 ved FFI den første norske datamaskinen koplet til ARPANET med TCP/IP.

I 1982 ble noden flyttet til TFs lokaler, og TF overtok ansvaret for norsk tilknytning til ARPANET. Høsten 1982 kom Helge Skrivervik hjem fra sitt opphold ved University of California, Berkeley med tapene med 4.1cBSD UNIX. Dette var egentlig en tidlig utgave av 4.2BSD som var den første med TCP/IP i kjernen. Den ble installert på en VAX 11/750 med navnet nta-vax.arpa ved TF og ble blant annet brukt til å gi Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo tilknytning til ARPANET.

Interessen for ARPANET var i utgangspunktet bare sånn måtelig i Norge. I forbindelse med etableringen av noden på Kjeller ble det i 1974 etablert en norsk ARPANET-komité med deltakelse fra FFI, TF, NTNF, NTH og RBK, og det ble utarbeidet planer for ARPANET-tilkopling for blant annet RBK-anlegget. Komiteen ble nedlagt i 1975 uten egentlig å ha oppnådd noe mer enn å formulere betingelsene for tilkopling av norske institusjoner til ARPANET. Først utover i 1980-årene begynte det å skje endringer i interessen for tilkopling og bruk av dette fra akademias side.

Byggingen av første generasjon av Forskningsnettet

Arbeidet med første generasjon av Forskningsnettet skjedde på bakgrunn av en voksende interesse for databehandling i forskningen ved universitetene og forskningsinstituttene og et økende engasjement for å bygge ut datanett og kommunikasjonstjenester nasjonalt og internasjonalt.

Studiegruppe i datanett

Notatet fra Bothner-By og Holberg førte til at RUNIT inviterte EDB-sentrene ved de andre universitetene, samt NR og TF til å delta i “Studiegruppe i datanett”.

Studiegruppa arbeidet raskt, og i 1975 leverte de en rapport der det ble anbefalt å starte et nasjonalt prosjekt for å bygge datanett mellom de fire universitetene så fort som mulig.

Av rapporten framgår det at prosjektet måtte implementere det meste av funksjonaliteten og tjenestene fra bunnen av – fra utstyr for fysisk tilkopling av maskinutstyr til overføringsnettet til driftsopplegg og brukertjenester.

Oppstart av UNINETT-prosjektet

En viktig forutsetning i notatet fra Bothner-By og Holberg og i rapporten fra studiegruppa var en betydelig grad av finansiering fra NTNF. Med utgangspunkt i studiegruppas rapport søkte RUNIT på vegne av de deltakende institusjonene derfor om midler til et datanettprosjekt med følgende formål:

I søknaden ble det bedt om en støtte fra NTNF på 1,0 millioner kroner i 1976 og 1977 og 0,6 millioner kroner i 1978, til sammen 2,6 millioner kroner av et totalbudsjett på nesten 4,0 millioner. Vedlagt søknaden fulgte et prosjektforslag som var identisk med studiegruppas prosjektforslag med delprosjekter.

Prosjektet fikk kun 200.000 kroner i støtte fra NTNF til koordinering, utredning og administrasjon. Studiegruppas medlemmer mente likevel at prosjektet kunne starte. Det ble etablert med prosjektledelse ved RUNIT og med forsker Jan E Engebretsen som prosjektleder.

Medlemmer i UNINETT 1975-1982

Institusjon	1975	1976	1977	1978	1979	1980	1981	1982
Universitetet i Oslo, EDB-senteret
Universitetet i Trondheim, RUNIT
Universitetet i Bergen, EDB-sentret
Universitetet i Tromsø, EDB-sentret
FFI – Forsvarets forskningsinstitutt
KV – Kongsberg Våpenfabrikk
Mycron
ND – Norsk Data
NR – Norsk Regnesentral
Rasjonaliseringsdirektoratet
RBK – Regneanlegget Blindern-Kjeller
SI – Sentralinstituttet for industriforskning
Siemens
TF – Televerkets forskningsinstitutt
STK – Standard Telefon- og Kabelfabrikk

Organisering, styring og mandat

En koordineringsgruppe med representanter fra alle deltakende institusjoner ble etablert for å koordinere det tekniske og praktiske arbeidet på tvers av delprosjektene. Tempoplanen ble justert etter bevilgningen fra NTNF, og i 1976 ble de to første delprosjektene prioritert. RUNIT fikk ansvar for det første prosjektet, – å utvikle teknisk løsning for datasamband mellom institusjonene. EDB-sentret ved Universitetet i Oslo fikk ansvar for det andre – å utvikle løsninger som gjorde det mulig å kommunisere over disse sambandene. Koordineringsgruppa møttes omtrent annenhver måned og hadde fokus på tekniske spørsmål knyttet til arbeidet i de to delprosjektene.

På bakgrunn av den lave interessen for prosjektet i NTNF, tok RUNIT initiativ til å etablere en styringskomité for prosjektet med representasjon fra ledelsen ved de deltakende institusjonene. Styringskomitéen fikk ansvar for planlegging, mål og strategi. En viktig oppgave var oppfølging overfor NTNF og finansiering av hovedprosjektet og delprosjektene. På første møte ble Halvor Bothner-By, forskningssjef ved TF, valgt til leder av styringsgruppa, et verv han ble gjenvalgt til i 1977 og 1978. En av de første oppgavene var å formulere en overordnet målsetting for UNINETT-prosjektet. Komitéen samlet seg om et mandat som knyttet UNINETT til arbeidet med å bygge datanett i landet:

UNINETT referansemodell

I utgangspunktet var deltakerne i UNINETT-samarbeidet godt kjent med både kommunikasjonsteknologi som fag og med arbeidet med kommunikasjonsprotokoller. Som grunnlag for spesifikasjonene av nettet og tjenestene utarbeidet UNINETT på egen hånd en fem-lags referansemodell i 1976–77.

Denne modellen var ikke direkte sammenlignbar med OSI-modellen som kom i første utkast i 1978, og ble internasjonal standard i 1980. UNINETT bestemte seg derfor tidlig for å legge sin egen modell til side og bygge arbeidet på OSI-modellen. Det medførte en god del arbeid for å tilpasse de tekniske valgene og spesifikasjonene som allerede var gjort av tjenester og funksjoner til den nye modellen, og det medførte at en god del arbeid måtte gjøres på nytt.

Tekniske valg og løsninger

Prosjektet hadde allerede i utgangspunktet som uttalt mål å bygge et pakkesvitsjet nett mellom institusjonene. I internasjonale standardiseringsorganisasjoner var det startet arbeid med standarder for pakkesvitsjing. I 1976 kom første utgave av X.25. Televerket adopterte umiddelbart denne og etablerte et prøvedatanett. UNINETT satset etter dette også på X.25, noe de gjorde på linje med de fleste aktørene på dette feltet.

Valget av X.25 var forsåvidt enkelt, iverksettingen av det langt mer utfordrende. Det fantes ikke kommersielt tilgjengelig utstyr og programvare. En vesentlig del av virksomheten fram til etableringen av den første generasjonen av Forskningsnettet dreide seg om å bygge og programmere utstyr for å kople institusjonene til det pakkesvitsjete prøvedatanettet. Standarden var heller ikke presist definert. På en rekke områder måtte det tas mange valg på relativt lavt nivå i protokollhierarkiet. Et eksempel på hvilke problemstillinger prosjektet måtte ta stilling til, er omtalt i referat fra et møte i delprosjektet for datasamband:

Møtet konstaterte videre at “(…) det er mange halvkvedede viser i X.25 og at det blir flere lokale bestemmelser som må tas”, en utfordring som kom til å sette sitt sterke preg på mye av arbeidet de neste årene.

Gjennomføringen av UNINETT-prosjektet

Ved inngangen til 1977 var UNINETT-prosjektet etablert som et prosjekt for å implementere datanett med tjenester for universiteter og forskningsinstitusjoner i Norge. Den første fasens optimisme vek raskt for hverdagens realiteter. Det aller meste av virksomheten tok lengre tid, tildels mye lengre tid enn antatt.

Etableringen av nettet

Den opprinnelige planen var å kople nettverksnoder ved institusjonene til Televerkets pakkesvitsj ved årsskiftet 1976/77 og ha datanettet operativt med tilkopling av institusjonenes fellesressurser tidlig i 1977. Det skulle gå enda to år før dette ble realisert. Høsten 1978 ble de første pakkesvitsjene ved universitetene koplet til Televerkets pakkesvitsj. Året etter ble denne koplet til NORPAK. Samtidig startet arbeidet med å kople lokale maskiner til dette nettet. Ved inngangen til 1980-årene var følgende utstyr tilkoplet, – jf kartet foran:

• DEC-10 og NORD-10 ved Universitetet i Oslo
• UNIVAC 1100 ved Universitetet i Bergen
• UNIVAC 1100 ved Universitetet i Trondheim
• CDC 171 ved Universitetet i Tromsø
• CDC Cyber 74 ved RBK – Regneanlegget Blindern-Kjeller

For brukerne betydde dette at de kunne logge seg inn på utstyr ved andre læresteder og kjøre programmer der over en 9,6 Kbps-forbindelse. Den første generasjonen av Forskningsnettet var operativt. I 1981 fikk dette nettet internasjonale forbindelser ved at NORPAK ble koplet til det tilsvarende nettet i Sverige (Telepak) som hadde forbindelser videre til USA, England og Tyskland.

Arbeidet med brukertjenester

I de første årene var UNINETT-prosjektets fokus omtrent utelukkende rettet mot å etablere selve datanettet. Arbeidet med brukertjenester var lavt prioritert og primært konsentrert om ett av delprosjektene, – ‘styrespråk’. Etter hvert som arbeidet med å etablere selve nettet nærmet seg slutten, ble større fokus rettet mot dette og andre brukertjenester. Listen over delprosjekter nevnt i søknadene til NTNF om prosjektmidler illustrerer dette:

Delprosjekter i NTNF-søknadene for 1976-79

	1976	1977	1978	1979
1	Datasamband	Datasamband	Interaktiv tjeneste og filoverføringstjeneste	Prosjektledelse, koordinering
2	Høynivåprotokoller	Pakkenivåprosedyrer og høynivåprotokoller	Styrespråk	Drift
3	Styrespråk	Styrespråk	Lokal tilpassing	Interaktiv tjeneste
4	Administrativt grunnlag	Administrativt grunnlag	Netthjelp	Filoverføring
5	Sikkerhetsaspekter	Sikkerhetsaspekter	Driftsoppfølging	Styrespråk
6	Nettmodeller	Nettmodeller	Motivering og erfaring	Nettmodellering
7	Konsentratorfunksjoner	Konsentratorfunksjoner	Nettmodellering	Tekstformidling
8	Undervisningsopplegg	Undervisningsopplegg	Undervisning
9		Sammenknytning av pakkesvitsjete nett	Studiereiser, europeiske nett

Styrespråk’ var det eneste brukerrettete av de opprinnelige delprosjektene. Maskinene i UNINETT kjørte forskjellige operativsystemer. Dette medførte at brukerne møtte forskjellige kommandospråk på de ulike ressursene i nettet. Målet var å gå rundt disse forskjellene og utvikle et “meta”-kommandospråk – et felles sett av kommandoer slik at brukerne kunne benytte de samme kommandoene på maskinene tilgjengelig i UNINETT, uavhengig av den enkelte maskinens operativsystem og kommandospråk. Dette delprosjektet ble aldri sluttført.

Fra 1978 kom forslag til delprosjekter rettet mot å motivere til bruk av nettjenester (‘Motivering og erfaring’) og dokumentere og informere om tjenestene (‘Netthjelp’). Samme år startet også delprosjektet for å etablere tjenester for interaktiv bruk (terminaltjeneste) og filoverføring. I 1979 fulgte arbeid med tjenester basert på tekstformidling, en tidlig utgave av en elektronisk post- og konferansetjeneste.

Da UNINETT gikk på lufta i 1978/79 var det i realiteten kun terminaltjenesten som var operativ. Den var viktig nok, men det var også det hele.

KOM på DEC10

En av de tjenestene som fikk en del brukere fra andre læresteder gjennom UNINETT, var konferansesystemet KOM på DEC10 ved Universitetet i Oslo. KOM var en norsk utgave av COM-systemet utviklet ved QZ (Stockholms datamaskincentral för högre utbildning och forskning) og tilgjengelig som en tjeneste der fra 1976 og fra 1978 på DEC10 ved Universitetet i Oslo.

KOM var et system som støttet både en-til-en- og en-til-mange-meldingsutveksling mellom innloggete brukere på maskinen der systemet kjørte. Det hadde funksjoner for å organisere både åpne og lukkete møter og møter med og uten styring av en moderator. KOM var viktig fordi det ga en forsmak på hva meldingsformidling og konferansesystemer kunne ha av egenskaper og funksjonalitet. COM/KOM var også unikt fordi det understøttet kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom brukere og grupper av brukere på en, etter datidens standard, god og brukervennlig måte. En vesentlig del av samarbeidet i UNINETT ble organisert og fulgt opp gjennom møter i KOM.

KOM hadde sin glanstid på midten av 1980-tallet og døde i praksis da DEC10 ble skiftet ut i 1986, selv om en variant ble videreført i form av PortaCOM under VAX/VMS på slutten av 1980-tallet. På sitt meste hadde KOM/PortaCOM i overkant av 1500 registrerte brukere som produserte tilsammen omlag 200.000 innlegg fordelt på godt over 100 møter. QZ kjørte COM enda noen år og hadde på det meste 2000 brukere i 1987.

Informasjons- og bibliotektjenester

Fra sidelinjen kom universitetsbibliotekene og informasjonstjenestene. I første omgang var fokus for arbeidet automatisering av bibliotekrutiner og -administrasjon, etter hvert også tilgang til informasjonstjenester. Scannet var et viktig mellomspill. Dette ble etablert i regi av den nordiske samarbeidsorganisasjonen for anvendt forskning (NORDFORSK) som et pakkesvitsjet privatnett mellom noder i de nordiske landene. Norsk Senter for Informatikk (NSI) var norsk node i dette nettet. Ved å kople seg til en nasjonal node fikk brukerne tilgang til et titalls informasjonsbaser i de fire nordiske landene. I 1978/9 ble den norske Scannet-noden en del av UNINETT og UNINETT-institusjonene fikk tilgang til tjenestene i dette nettet.

Universitetsbiblioteket i Oslo utviklet i 1967 samkatalog for norske tidsskrifter (‘SAMKATPER’) og spesifiserte NORMARC i 1971, – en norsk utgave av MARC-formatet (‘Machine Readable Cataloging’) fra Library of Congress for koding av katalogdata i elektronisk form. Denne spesifikasjonen ble så brukt til å utvikle en elektronisk bokkatalog. I utgangspunktet ble dette gjort for å forenkle arbeidet med utgivelsen av ‘Norsk Bokfortegnelse’, den norske nasjonalbibliografien med oversikt over alle bøker utgitt i landet. På slutten av 1970-tallet etablerte UBO en database (‘AUSE’) med MARC-poster importert fra Library of Congress og British Library sammen med NORMARC-data. Denne databasen gikk under navnet ‘MARC-brønn’ og ble brukt internt i biblioteket til å effektivisere katalogiseringen av utenlandsk litteratur. I dag er dette en nasjonal tjeneste, NORBOK, i regi av Nasjonalbiblioteket.

Universitetsbibliotekene i Trondheim startet et prosjekt for automatisering av biblioteksrutiner i 1972. Det siktet mot å automatisere interne bibliotekrutiner knyttet til anskaffelse, katalogisering og utlån. Prosjektet vokste utover 1970-tallet og ble til BIBSYS. For dette prosjektet var UNINETT av vesentlig betydning både for å overføre data mellom bibliotekene og for å knytte bibliotekene sammen etter hvert som flere sluttet seg til dette samarbeidet.

I 1980 ble BIBNETT-prosjektet startet med Liv Aasa Holm fra Norsk Dokumentdata som prosjektleder. Målet var å etablere tilgang til bibliotekbaser av forskjellig slag og inkluderte BIBSYS, UBO, Universitetsbiblioteket i Bergen (UBB), Riksbibliotekstjenesten og UNINETT. I første fase var hensikten å teste UNINETTs egenskaper når det gjaldt å utføre bibliotektransaksjoner og program-til-program-kommunikasjon mellom ulike biblioteksystemer. En egen protokoll, BIBNETT-protokollen, ble utviklet for formålet og kom til å spille en sentral rolle i utviklingen av løsninger for kommunikasjon mellom biblioteksystemer. Videreutviklingen av protokollen var også ett av to sentrale bidrag til utviklingen av den internasjonale søkestandarden Z39.50 (ISO23950), en standard som har spilt en vesentlig rolle i utviklingen av tjenester for både biblioteksøk og Internett-søk.

BIBNETT-prosjektet ble i 1991 utvidet til et nordisk prosjekt under navnet Nordisk S/R-Net (Search/Retrieve-Net) og fra 1995 ble det til et europeisk prosjekt under navnet OPAC Network in Europe (ONE), men det er en helt annen historie.

BIBNETT var både en test på bærekraften i tankene knyttet til datanett og en øyeåpner når det gjaldt utfordringene ved å ta datanett i bruk i praktiske anvendelser. Det var derfor viktig for å høste erfaringer, opparbeide kunnskap på området og synliggjøre nyttige anvendelser av nettet.

Avslutning av det opprinnelige UNINETT-prosjektet

Opprinnelig var UNINETT-prosjektet ment å vare i tre år fra 1976. Etter hvert som det ble åpenbart at arbeidet tok lengre tid enn forventet, ble prosjektet utvidet først med ett år til 1979 og så enda ett år til 1980. Da ble det formelt ble avsluttet med rapporten: DATANETT – Vurderinger og anbefalinger fra UNINETT-prosjektet fra styringskomiteen for UNINETT til NTNF. I og med etableringen av den første generasjonen av Forskningsnettet var arbeidet kommet til et vendepunkt:

Under dette lå det en god del frustrasjon over manglende engasjement fra viktige samarbeidsparter og rammesettere.

I prosjektperioden varierte ressursinnsatsen mellom 3,2 millioner kroner i 1977 og 4,6 millioner kroner i 1978, ifølge NTNF-søknadene. Det aller meste av ressursene var egeninnsats fra medlemmenes side, primært personellinnsats fra EDB-sentrene. Dette var ressurser som måtte skaffes til veie i konkurranse med andre formål, noe som ofte resulterte i konflikter hos deltakerinstitusjonene. Det offentliges engasjement begrenset seg stort sett til NTNFs årlige bevilgning av 200.000 kroner til koordinering og administrasjon av prosjektet. Tilgangen på andre offentlige midler og industrimidler var tilsvarende beskjeden.

Ressurssituasjonen var en vesentlig, men langt fra eneste forklaring på at arbeidet tok lengre tid enn planlagt. Andre forhold som forklarte manglende framdrift, var lavt og til dels fraværende engasjement både fra de norske datamaskinprodusentene og fra institusjonenes ledelse. Engasjementet fra de norske produsentene som deltok i UNINETT, var labert, og prosjektlederen oppsummerte i 1979 at “leverandørenes medvirkning har ikke vært preget av initiativ. Samarbeid bør være noe mer enn hektisk aktivitet i forbindelse med større utstyrskjøp”. Ifølge samme rapport lå engasjementet fra institusjonenes ledelse “unødig etter det man kunne iaktta hos fotfolket. Motiveringen har i noen tilfelle vært negativ”. Det var med andre ord lite drahjelp å hente hos potensielt viktige aktører.

Et forhold som bidro vesentlig til forsinkelsene var arbeidsformen. UNINETT-prosjektet konsentrerte seg om å utarbeide spesifikasjoner og standarder, mens implementasjonen ble overlatt til institusjonene selv. Det medførte at det ble laget lokale varianter som ikke alltid var optimale for fellesskapet, i tillegg til at det ble gjort mye dobbeltarbeid. Samtidig ble dette arbeidet ytterligere komplisert ved at det stadig kom endringer i spesifikasjoner og beskrivelser i protokollene, noe som gjorde at mye arbeid måtte gjøres på nytt.

Dette til tross, prosjektet ble oppsummert som en uomtvistelig suksess. Første generasjon av Forskningsnettet var etablert og satt i prøvedrift med sikte på ordinær drift fra 1982. Det skjedde på et tidlig tidspunkt sammenlignet med andre land i Norden og Europa. Viktigst var det imidlertid at prosjektet hadde bygd et sterkt fagmiljø med omfattende kompetanse på kommunikasjonsteknologi og datanett. Dermed var det etablert en solid plattform for videre arbeid langs de linjene rapporten skisserte:

En forutsetning for å realisere dette var å videreutvikle samarbeidet i forpliktende retning, – institusjonene måtte ta et klart valg og konsekvent følge det. Dersom en mindre forpliktende samarbeidsform ble valgt, ville det ifølge rapporten innebære mindre gevinster av koordinering og spesialisering i tjenesteutviklingen, og det ville resultert i mindre effektiv utnyttelse av de knappe ressursene institusjonene var villige til å sette av til datanett- og EDB-formål.

Bærebjelken i samarbeidet var universitetenes EDB-sentre, organisasjoner som på den tiden var under økende press. Introduksjonen av mindre datamaskiner sentralt og lokalt i tillegg til sentralanlegget førte til at det ble etablert lokale driftsgrupper, og at brukergruppene ble splittet opp, noe som stilte spørsmål ved EDB-sentrenes posisjon:

Den omtalte modellen var ‘åpne systemer’, systemer som er modulært bygd opp av funksjonelle enheter med veldefinerte grensesnitt og protokoller for samvirket mellom dem. I slike systemer ville det være enkelt å bytte ut program- og utstyrsmoduler etter hvert som behovene endret seg.

På brukersiden tok rapporten til orde for å prioritere bruk som integrerte tele og data (‘telematikk’ som det het i datidens lingo) som fremmet kommunikasjon mellom brukere og brukergrupper (tjenester som elektronisk post og telekonferanse samt tilkopling til internasjonale nett) og systemer for tekstbehandling og dokumentformidling. Videre understrekte rapporten den sentrale rollen lokalnett ved institusjonene ville få i årene som kom, og at det derfor var nødvendig med et utstrakt informasjonsarbeid overfor både brukere, beslutningstakere ved institusjonene, leverandører, Televerket og bevilgende myndigheter.

Videreføring av prosjektet: UNINETT Drift og UNINETT FoU

Det var liten tvil om at UNINETT-samarbeidet måtte føres videre i organiserte former, samtidig som oppmerksomheten ble rettet mot nye områder. Retningsgivende for dette ble endringer i NTNFs prioriteringer. I 1980-81 etablerte NTNF et program for datanett ledet av forskningssjef ved TF, Yngvar Lundh. Programmet kanaliserte vesentlig økte prosjektmidler til aktiviteter i regi av UNINETT og universitetenes EDB-sentra. Fra 1981 gikk NTNF over til å støtte enkeltprosjekter direkte, noe som førte til at den samlete tildelingen til UNINETT økte til 1,25 millioner kroner i 1981 og til nesten 2 millioner i 1982.

Denne endringen medførte en deling av UNINETTs virksomhet i UNINETT Drift som sto for drift og administrasjon av Forskningsnettet finansiert av medlemsavgiften og UNINETT FoU som sto for utviklingsprosjekter som i stor grad ble drevet med finansiering fra NTNF.

UNINETT og OSI

Referansemodellen OSI ble som nevnt vedtatt som internasjonal standard i 1980 og umiddelbart adoptert av televerkene og offentlige myndigheter som grunnlag for arbeidet med datanett og tjenester i datanett. UNINETT hadde allerede adoptert OSI, og mesteparten av arbeidet ble organisert og beskrevet innenfor rammen av denne modellen. På dette tidspunktet hadde UNINETT startet flere prosjekter:

1. Åpne systemer: Deltakelse i internasjonalt standardiseringsarbeid, utvikling av et protokollverk for UNINETT basert på OSI, utvikling av eksperimentell tjeneste for filoverføring
2. UNITEKST: Utvikling og driftsetting av meldingsformidlingstjeneste basert på Teletex-protokollen og GILT (Getting Interconnected Local Text Systems, et europeisk prosjekt for å utvikle standard for elektronisk meldingsformidling)
3. Nettmodellering: Utvikling av metoder for modellering og eksperimentering med standardiserte dataoverføringsnett
4. BIBNETT: Utvikling av løsninger for kommunikasjon mellom biblioteksystemer og bygge kompetanse på bruk av datanett til å realisere bibliotekstjenester innenfor et OSI-basert nett
5. COST 11 BIS: Deltakelse i europeisk samarbeid for å spesifisere tjenester i et planlagt europeisk forskningsnett basert på OSI
6. Portner UNINETT/SINETT: Utvikle en portner mellom UNINETT og SINETT, et prosjekt ved SI for å prøve ut og skaffe erfaring med Ethernets egenskaper som lokalnett
7. UNINETT Drift: Overvåking og drift av stamnett og nettkomponenter, samt rapportering av driftsstatus, tilgjengelighet med mer
8. Lokalnett evaluering: Spesifisering av kravene til et X.25-basert lokalnett og vurdering av potensielle leverandører

Lokalnett

Samtidig skjedde det ting ved institusjonene der en viktig oppgave ble utbygging av lokalnett til erstatning for terminalforbindelsene etter hvert som antallet maskiner vokste. SI etablerte i 1978 SINETT-prosjektet som gikk ut på å bygge kompetanse og teste egenskapene ved Ethernet som lokalnetteknologi. Dette prosjektet fikk også støtte av NTNF fra 1978.

Veien framover

UNINETT fortsatte som et prosjekt der universitetenes EDB-sentre var de bærende kreftene og med RUNIT som vertsinstitusjon og prosjektledelse. Jan E Engebretsen som hadde vært prosjektleder for UNINETT siden starten flyttet til Tromsø og ble EDB-sjef der i 1979. Alf Engdal og deretter Roald Torbergsen (fra 1982) overtok som prosjektleder for UNINETT. Halvor Bothner-By gikk av som formann for styringsgruppa og Jan E Engebretsen overtok dette vervet fra 1979 og ble etterfulgt av EDB-sjef ved Universitetet i Oslo, Rolf Nordhagen fra 1982.

Prosjektet hadde fått noen flere medlemmer. Fra 1978 var Rasjonaliseringsdirektoratet og SI med, FFI ble medlem i 1979, datamaskinprodusenten Mycron i 1980 og Siemens og Standard Telefon- og Kabelfabrikk (STK) i 1981, slik at UNINETT i 1982 hadde 15 medlemmer.

Noe av det viktigste som skjedde på denne tiden, var at UNINETT og behovet for datanett for norsk forskning og høyere utdanning ble omtalt i statsbudsjettet for 1983 – et varsel om en vesentlig endring i departementets engasjement på området i årene som skulle komme.

Etableringen av UREK

Allerede i 1978 tok EDB-sjef Karl Schjetne ved RUNIT opp spørsmålet om det ville være hensiktsmessig å organisere et tettere samarbeid mellom universitetenes EDB-sentre innenfor UNINETT-prosjektet. Denne koordineringen ble det ingenting av, i stedet ble videre samarbeid mellom EDB-sentrene kanalisert inn i Universitetsrådets EDB-komité (UREK) som nylig var opprettet, et samarbeidsorgan som skulle bestå til et stykke utpå 2000-tallet. I regi av UREK ble det startet et utredningsarbeid som i 1981 leverte en omfattende utredning om “EDB-tjenestene ved universitetene i 80-årene”. Utredningen inneholdt dels en analyse av EDB-sentrenes og de sentrale EDB-tjenestenes rolle og dels en rekke konkrete tiltak som ble foreslått satt i verk umiddelbart nasjonalt og ved den enkelte institusjon. Det var fire trekk ved utredningen som er verdt å merke seg:

• Det første er en tydelig understreking av at forskningen allerede er en stor bruker av EDB-tjenester, at dette vil øke i vesentlig grad i årene som kommer og at dette etter hvert også ville gjelde utdanningen
• Det andre er en sterk insistering på at å imøtekomme forskningen og etter hvert også utdanningens behov krever en sterk utbygging av EDB-ressurser og EDB-tjenester i lokalnett ved institusjonene
• Det tredje er at denne utbyggingen måtte baseres på åpne systemer og standarder som fremmet ressursdeling og flerbruk av ressursene og tjenestene i et datanett mellom institusjonene
• Det fjerde er en utdyping og konkretisering av EDB-sentrenes rolle i en ny virkelighet der nett og tjenester i nett har erstattet sentralanleggets plass

Videre uttrykker utredningen uro over tilgangen på kvalifisert personell, over at produktiviteten i programutviklingen ligger langt etter utviklingen på maskinvaresiden, og at spørsmål knyttet til finansiering og betalingsmodeller fortsatt er uløst (på den tiden ble ressurser som prosessor, i/o, lagring etc priset og fakturert brukerne). Utredningen var på mange vis forutseende og framtidsrettet i sine analyser og vurderinger, og anbefalingene var i tillegg i tråd med anbefalingene fra styringsgruppa for UNINETT.

Televerket eller ARPANET?

Hvorfor UNINETT satset så sterkt og ensidig på Televerket og åpne systemer i OSI-modellens bilde og ikke så noe særlig i retning ARPANET før langt utpå 1980-tallet, er et spørsmål mange har stilt i ettertid.

Allerede ved første punkt i mandatet ble “Studiegruppe for datanett” koplet arbeidet til Televerkets planer for offentlige datanett i Norge, og i senere plan- og policydokumenter ligger denne koplingen som et udiskutabelt premiss for arbeidet. Den eneste som på noe tidspunkt satte spørsmålstegn ved dette, var RBK. I en særuttalelse til rapporten fra studiegruppa pekte RBK på behovet for å vurdere ARPANET og andre tilsvarende “lokale, privatarrangerte dataterminalnettverk basert på private linjer eller leie av faste televerkslinjer”. Utover dette er ikke ARPANET nevnt som annet enn et nett det er ønskelig å etablere forbindelse til, ikke som et nett som representerer interessant teknologi eller kunne være en aktuell modell for arbeidet.

Koplingen til Televerket og deres arbeid med offentlige datanett kom da også til å sette sitt sterke preg på UNINETT-arbeidet i mange år framover. Den la sterke føringer på valg av tekniske løsninger, tempo i etablering av nettet og i utvikling av brukertjenester. UNINETTs prosjektleder oppsummerte i notatet UNINETT – Fortid, nåtid, framtid (1979) at“universitetene har fått uberettiget stor oppmerksomhet og velvilje fra Televerket”. Ikke alle deltakerne i UNINETT-prosjektet var like begeistret, men det er få spørsmålstegn knyttet til UNINETTs skjebnefellesskap med Televerkets planer for offentlige datanettjenester i Norge i denne perioden. Satsingen på internasjonale standarder ble oppsummert som å ha “vist seg å være riktig”fordi UNINETT gjennom dette ville bli del av et “verdensomspennende nett av sammenkoplete nasjonale X.25-nett”. Det var allikevel langt fra den enkleste veien framover:

I 1979 hadde UNINETT spesifisert en tjeneste for meldingsformidling og en eksperimentell tjeneste for filoverføring. I stedet for å implementere disse valgte de å vente på spesifikasjoner innenfor rammen av OSI. Det medførte at UNINETT i 1982 ikke hadde noen tjeneste med e-postfunksjonalitet, og filoverføringstjenesten var fortsatt i beste fall eksperimentell. Forskjellen mellom UNINETT (og forskningsnettene i andre land i Norden og Europa) og ARPANET var slående. Mens UNINETT slet med å etablere brukertjenester, hadde ARPANET i flere år allerede hatt et, etter datidens standard, rikt sett av slike tjenester.

Da “Studiegruppa for datanett” ble opprettet i 1975 hadde Norge allerede i to år hatt forbindelse til ARPANET. I ettertid og sett på bakgrunn av ARPANETs betydning for de kommende årenes utvikling er det et tankekors at ARPANET og ARPA-protokoller aldri ble omtalt som noen aktuell modell for utviklingen av Forskningsnettet i Norge. Det eneste lille unntaket i så måte var RBKs kommentar til rapporten fra studiegruppa. Rapporten DATANETT – Vurderinger og anbefalinger fra UNINETT-prosjektet (1980) omtalte ikke ARPANET i det hele tatt.

Det er mange forklaringer på hvorfor ARPANET aldri var en aktuell modell, og Televerket er fellesnevneren i de fleste av disse forklaringene. Den første og antakelig den viktigste forklaringen er nokså triviell og handler om penger. UNINETT og UNINETT-deltakerne hadde ikke selv økonomiske muskler til å finansiere en utbygging av datanett uavhengig av Televerket. De hadde heller ikke noe ARPA i ryggen som kunne finansiere noe slikt. NTNF var som tidligere nevnt bare sånn måtelig interessert i datanett i perioden før 1981. Selv om UNINETT-prosjektet var forankret i tunge forskningsmiljøer, hadde de ikke påvirkningskraft sterk nok til å sikre en rimelig grad av finansiering fra NTNF og andre offentlige organer. Andre finansieringskilder av betydning fantes ikke. UNINETT-prosjektet var med andre ord allerede i utgangspunktet økonomisk avhengig av Televerkets godvilje for å lykkes, og det var antakelig så åpenbart for de fleste at det ikke var produktivt eller realistisk å tenke i andre baner.

Den andre og kanskje like viktige forklaringen er politisk. Den rådende oppfatningen på den tiden var at datanett og datanettjenester skulle være offentlige teletjenester på linje med telefon og telegraf. Riktignok hadde Televerket godkjent etableringen av Scannet som et privatnett basert på leide linjer, men det var lite som tydet på at de så med særlig velvilje på dette, og enda mindre som tydet på at de aktivt ville støtte andre tilsvarende datanettprosjekter. Offentlige myndigheter – som Televerket som forvaltningsorgan var en del av – sto entydig bak strategien med å bygge datanett som en offentlig tjeneste og basere det på internasjonalt anerkjente standarder (i praksis OSI).

I forlengelsen av dette lå også industripolitiske føringer på nasjonalt og europeisk nivå. Gjennom hele 1970-tallet og store deler av 1980-tallet var det en uttalt målsetting å bygge opp en høyteknologisk industri i Europa som motvekt mot et markant amerikansk hegemoni på området. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi var sentral i disse bestrebelsene, og en satsing på internasjonale standarder innenfor rammeverk definert av internasjonal standardisering innen telesektoren var en vesentlig del av denne strategien.

Et UNINETT bygd etter modell av ARPANET ville vært et tydelig brudd med denne strategien. Å gjennomføre dette ville forutsatt et politisk fotarbeid og en politisk påvirkningskraft som prosjektet ikke var i nærheten av å rå over. Med en gjennomgående uinteressert og lite koordinert ledelse ved institusjonene ville en slik kamp være tapt før den var påbegynt.

En tredje, langt mindre viktig forklaring er muligens mangelfull kunnskap om ARPANET. I Norge var det FFI som hadde kunnskap om og praktisk erfaring med ARPANET og de ble ikke med i UNINETT-samarbeidet før i 1979 – selv om forskningssjefen på FFI, Karl Holberg, var den ene forfatteren av dokumentet som satte tingene i bevegelse på midten av 1970-tallet: Forslag om etablering av et nett av EDB-ressurser i Norge. Den norske ARPANET-komiteen favnet neppe bredt nok til at de kunne ha spilt en rolle dersom de hadde sett det som sin oppgave å spre kunnskap om ARPANET i norske forsknings- og datanettmiljøer. Den tette kontakten med TF gjorde at UNINETT hadde enkel og god tilgang til informasjon om hva som skjedde i televerkene og i internasjonalt standardiseringsarbeid på området, mens den manglende kontakten med FFI kanskje medførte at den generelle kunnskapen om ARPANET var tilsvarende mangelfull. Ikke en særlig god forklaring siden det i UNINETT-miljøet og på universitetene var flere personer som kjente godt til ARPANET.

En fjerde forklaring som enkelte målbærer, er det politiske klimaet i det norske samfunnet og spesielt på universitetene på 1970-tallet. Her forklares den manglende interessen for ARPANET fra universitetenes og forskningsinstitusjonenes side med at FFI ble sett på som militærmaktas forlengende arm og ARPA som en del av det militær-industrielle kompleks i USA, og det er neppe urimelig å anta at mistenksomheten gikk begge veier. At slike oppfatninger eksisterte på den tiden, er åpenbart, men det er usannsynlig at dette hadde noen avgjørende innvirkning på noen av partenes holdninger eller på utviklingen av datanett i Norge.

Først etter at TF hadde overtatt ansvaret for den norske ARPANET-noden i 1982, fikk de første universitetsmiljøene forbindelse til ARPANET. Denne forbindelsen gikk til de informatikkfaglige miljøene ved universitetene, først til Universitetet i Oslo, så til Trondheim og Bergen, og ble drevet fram av entusiaster i disse miljøene. Det skulle gå enda tre–fire år før EDB-sentrene og resten av universitetsmiljøet fikk tilsvarende ARPANET-tilknytning.

UNINETT hadde i realiteten ikke noe annet valg enn å legge seg tett opp til Televerket for å realisere selve nettet. En konsekvens av dette var at UNINETT knyttet seg tett til det internasjonale standardiseringsarbeidet som Televerket var en del av også når det gjaldt tjenester. Det er antakelig også feil å snakke om at man sto overfor et valg i denne sammenhengen. De aller fleste som arbeidet med dette på 1970-tallet og til langt utpå 1980-tallet (og til dels enda lenger), var overbevist om at datanett som offentlig teletjeneste basert på internasjonalt anerkjente og vedtatte standarder, var den riktige veien å gå. I gjennomgangen av UNINETTs virksomhet i UNINETT Survey (1982) oppsummeres dette under overskriften “UNINETT Open Systems Interconnection Architecture”:

Valget av OSI-modellen som grunnlag for utviklingen av UNINETT som forskningsnett innebar i følge samme kilde:

Prisen UNINETT etter hvert betalte, var mangelfull og utilstrekkelig utvikling av brukertjenester og en langdryg vei fram mot realisering av slike tjenester. Det var en skjebne UNINETT delte med forskningsnett i alle andre land i Norden og Europa. Et vesentlig spørsmål er imidlertid hvorvidt UNINETT utnyttet de frihetsgradene de muligens hadde når det gjaldt tjenesteutvikling. Flere forhold tyder på at det allerede i 1982 var delvis erkjent at så ikke var tilfelle. Denne tvilen vokste, og utover på 1980-tallet ble det satt spørsmålstegn ikke bare ved om en hadde klart å utnytte frihetsgradene innenfor de eksisterende rammene, men også ved om disse rammene egentlig var produktive og hensiktsmessige i forhold til formålet – å bygge datanett med nyttige brukertjenester.

Den første pionertiden var med andre ord over. Ei tid med seilas i relativt smult farvann uten altfor store krusninger gikk over i ei tid med langt røffere forhold der sterke aktører benyttet posisjon og markedsmakt til utstrakt posisjonering og kamp, og der det pågikk harde diskusjoner om strategi og valg av løsninger.